|
Dag 1 til 4 - fra London til Sydney |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
|
Turen over til London var jo som vanlig en tur i parken. Det går jo liksom av seg selv og det er faktisk mer trøblete å ta en svingom i eget land enn å ta Ryan Airs flybuss over til øyriket. Det eneste en kunne ønske var litt tidligere avganger og ikke rundt halv elleve på kvelden. Det blir liksom så sent å grave opp et respektabelt hotell etter klokken ett på natten, men det gikk denne gangen også, takket være godt tips fra hjemmesidesnekker Henning. Dog uten nettilgang. Dagen opprant og jeg dro med mitt pikkpakk ut i Londons gater på jakt etter en left lugagae for å slippe å dra på alt. En utmerket avdeling på Charing Cross Station, og legg merke til at en må til en jernbanestasjon (eller buss) for å finne slike utmerkede serviceinnretninger. Bemannede er de også, så de koster noe mer enn en smule. Lettet var jeg ute i trafikken på jakt etter et posthus. Jeg fant nemlig et dokument som absolutt ikke skulle være med på turen og det måtte fraktes hjem på fornuftig måte. Jeg la friskt i vei og spurte de innfødte i tur og orden. Jeg ble sendt i alle retninger siden ingen kunne med sikkerhet si hvor slike institusjoner fantes. Jeg har sjelden gått så mye på en dag og det føltes som å måle opp London egenhendig, hvert fall indre kjerne, eller sone 1, som det står på undergrunnstavlen. Jeg registrerte at gode gamle Nelson, han som mistet armen og som står på pidestall på Trafalgar Square fremdeles står der, både foran, bak og fra begge sider fikk jeg bekreftet dette. Etter hvert var det flere og flere som påsto at det skulle ligge ett rett ved Piccadilly Circus og jeg snudde hver stein for å finne dette, uten hell. Havnet til slutt inne i en frokostcafé for de mer slitne og spurte damen bak disken. Hun var ikke lokal stakkar og stotret i vei på en blanding av tysk og engelsk at jeg måtte gå tvers over gaten, der var det. Men der var det kun et stort gult gjerde. Et slikt som det reiser seg nye bygg bak. Hun insisterte og jeg måtte tusle over for å lete etter skjulte dører, selvsagt uten hell. Hun hadde sagt noe om bak og jeg gikk til enden, bare for å finne ut at gjerdet fortsatte med uforminsket styrke oppover gaten. Men der, langt der oppe hang det et skilt. Et umiskjennelig posthorn og dagen var reddet. At posthuset lå ca 200 meter fra der jeg leverte bagen og samtidig spurte om nærmeste posthus forbigås i stillhet. Men det skjedde da ting under veis... Jeg ble benyttet som kjentmann for folk som lurte på hvor Oxford Street var og jeg kunne nå guide dem på meter’n. Samtidig er det trist å se på alle som traver rundt i verdensmetropolen uten annet mål enn å overleve. De sitter og står sykler og går, mens de forsøker å få folk til å kaste litt rikdom over seg. Nytt av året er å trikse med fotball. Om det ga stort utbytte vites ikke men flinke var de. Etter en vellykket pizza og to usedvanlig velsmakende italienske øl, gikk ferden mot Heathrow, terminal 2. Bagen ble løst ut for seks og et halvt pund og så begynte ferden med tuben. Ved hver inn og utgang må en jo som kjent gjennom en minisluse som ikke egner seg for mer utskeielser enn en tyggegummi og langt fra heavy duty vesker og kofferter. Disse må tas gjennom spesielle dører og er ikke direkte enkle. Men alt går og etter hvert var jeg på Heathrow og på vei gjennom sikkerhetsklareringen. Nå var det ingen vei tilbake. Det store utland ventet og Shanghai er første stopp. Flyturen gikk riktig så greit, med små snertne flyvertinner med skrått blikk sørget for at alle hadde riktig så behagelig på turen. En av dem anstrengte seg noe i overkant, antakelig, for hun gikk rett i gulvet akkurat der jeg satt. Jeg kjente et dunk og våknet av min høneblund og der lå det en liten dame rett ut ved siden av. Jeg fikk løftet hodet hennes litt og ristet litt i henne. Hun spratt opp som troll av eske og hastet videre mot sin friplass framme i flyet. Merkelige greier. De skal liksom ikke være menneskelige disse kineserne, skal greie alt og ikke finne på dumme ting som å gå i dørken. Traff forresten flere hyggelige folk i køen ved innsjekkingen som også skulle til Australia, enten som fastboende eller på besøk. Ellers var vi i stort mindretall. De aller fleste skulle hjem til Kina. Det var noe med køsystemet der som ikke helt var oversiktelig. To køer smeltet på en måte litt sammen, slik at dersom en ikke var helt oppmerksom så sto en plutselig i køen til midtøsten, og det var jo noe helt annet. En lettere forvirret kineser lette etter køen og jeg fortalte at den begynte to plasser bak meg, og pekte bakover. Med den følge at han trasket hele veien ned til bakerst i feil kø. Jeg kunne jo ikke la ham stå der hele dagen så jeg fikk to eldre damer som jeg var litt i snakk med om å passe sakene mine mens jeg fikk hentet ham tilbake. Følgende var at et tyvetalls andre passasjerer fulgte med opp da de også var feilparkert. Lett å få venner på internasjonale flyplasser gitt. Alle er jo litt redd for å dumme seg ut så det oppstår lett sauementalitet, alle følger alle. Akkurat nå sitter jeg på Pudong flyplass i Shanghai og venter en fem timer lang pause. Flyet til Sydney går kl 21 lokal tid og den er syv timer foran vår. Så får vi nok legge på et par timer minst, når vi lander i Sydney. Det er et fryktelig mas her. Kinesere skriker i høytalerne hele tiden, det er ikke ett minutts stillhet. Fryktelig irriterende. Men nå følger reisen til det forgjettede land. Det forgjettede land - dag 3: Dag 2 ble jo helt borte i reising og venting, så den hopper vi simpelthen bukk over.
Fra ventehallen på Pu Dong flyplass i Shanghai, Kina. Den tredje i rekken ble mye mer spennende, nærmest religiøs på en måte. Stummende mørke over deler av stillehavet ble etter hvert til en stripe lovende sollys i horisonten. Det var en knallende stripe med flammerødt, som om horisonten sto i brann, med skyer som blandet seg inn som fullendet kunstverk. Og så etter hvert stripen som raskt utvidet seg til en helt ny dag. Den bredte seg utover som om vi var astronauter som kunne bivåne fødselen av en ny dag, den første verden opplevde akkurat i dag. Mishagsytringer i form av grynt og gutturale stønn fikk meg til å dra ned rullgardinen igjen slik at kineserne, som igjen var i øredøvende flertall, fikk sove litt til.
Den fantastiske nye dagen over Australia, verdens første, den dagen. Etter hvert kom også konturene av land til syne. Jeg dristet meg nemlig til å løfte aldri så lite på klaffgardinen en gang i blant. Og land kom, det første i sitt slag for mitt vedkommende. Det var flatt og det var ubebodd i aller høyeste grad. Elveleier og utørkede sådanne var stort sett det som brøt ensformigheten, samt en og annen strek som betydde vei for firehjulstrekkere. Det var rett og slett overveldende. Et slikt landskap hadde jeg aldri sett før. Nærmest urørt natur, 10 000 meter under oss, så detaljert at det ville avslørt et motorsykkelspor. Men det var sand, stein og elveleier og noen forhøyninger innimellom. Det blinket av og til i det jeg trodde var vann, men etter hvert som vi passerte gikk det fra blendende til helt grått og så ikke ut som vann i det hele tatt.
Etter hvert landet vi på en helt tilforlatelig måte, mykt og fint. Immigrasjonspapirer var fylt ut for seks uker og jeg fikk igjen bekreftet det jeg har trodd om Australia, at det gjøres forskjell på folk. Det var som nevnt veldig mage kinesere på tur og de måtte gjennom til dels lengre forhør enn andre. Jeg, for eksempel, var jo ute i samme ærend, nemlig ferie, men ble luket resolutt ut av køen og spurt om jeg hadde mat og epler med meg. Da jeg svarte nei, ble jeg nærmest skjøvet ut av kø systemet og direkte ut i ankomsthallen gjennom en sidevei så kjapp at jeg ikke fikk registrert hvordan det hele gikk til. Min venninne fra flyet, en 25 årig student fra Kina som studerte språk i Australia, fikk en betydelig lengre reise i systemet, selv om hun har vært her flere ganger allerede. Vet ikke om jeg liker det helt, men sånn er det bare. I Sydney...
Første skritt ut av flyplassen. Regn i bøtter.
|
Uff denne dagen ble helt borte i tåka, men jeg greide å holde meg våken til kl 21, før jeg besvimte. Og jeg sov helt til klokka halv syv i dag som faktisk er: Dag 4 - i Sydney.
Siden jeg ikke har funnet en trådløs internettstasjon skriver jeg ennå på mitt trådløse rom og siden det rommet ikke har noen stoler må jeg sitte i senga. Ikke helt enkelt det heller, men hva gjør man ikke for ferie og frihet. Det renner meg i hu at min tidligere sjef og kollega på kinoen i Tønsberg, Lars Fuglevik, ville sagt noe sånt om hotellrommet her. ”Det er litt stusselig”. Og det gir jeg ham helt rett i. Da jeg kom hjem her i stad virket air condition anlegget, og blåste helt upåklagelig kald og finn luft, så nå snufser jeg litt og vet ikke helt om jeg skal slå av eller hva. Men den var jo merket ”heating cycle only”, så jeg vet ikke helt. Men, over til dagens erfaringer. Jeg sier igjen, dag 4. Tidlig på’n som sagt, og full fart på apostlenes hester. Tvers over gata og inn på Avis kontor for utleie av bil. Hadde gjort litt research hjemmefra der det ble påstått at det gikk an å leie bil i opptil 20 døgn for 20 engelske pund pr. dag. Vel her skulle de ha 10 000 kroner for samme perioden. Ikke rart jeg måtte ha betenkningstid. Jeg takket høflig for meg og sa jeg måtte sjekke hos konkurrentene. I verste fall betyr det ”Rent-a-wreck”, men det får ikke hjelpe, skal man fram her i verden så må man. Sydney Zoo Jeg så ingen grunn til å krype under jorden i dag, så jeg vandret med freidig mot gjennom gater og parker, over stokk og stein. Det er ikke vanlige kråker og spurv i parkene her nei. Jeg følte meg hensatt til dyreparken lenge før jeg kom dit. Tok selvsagt bilder underveis og forhåpentlig virker teknikken godt nok til at dere kan kose dere med disse utvalgte vesener på to og fire fra dagens opplevelser.
Jeg har inntrykk av at alle trær kan kalles eukalyptus, det er hvert fall liten sjanse for å svare feil da. Det finnes visst nok flere enn hundre forskjellige eukalyptustrær, og de er meget forskjellige, visst nok. Måtte ta på ett i dag, og det var som å ta på en svamp. Hadde sikker suget til seg av gårsdagens vannvittige regnfall. Etter ganske mye gatelangs kom jeg ned til havnen. Der kjøpte jeg en heldagsbillett på alle ferjer ut og inn fra havnen. Totalt bortkastet da jeg minuttet etter bestemte meg for å dra til zoo, for der gikk jo hele dagen. Det var en bra zoo, dyrene var snille og fordragelige og gjorde ikke veldig mye av det de er skapt il å gjøre, for hva gjør man i fangeskap? Jo, man klør seg, sover, stirrer apatisk fram for seg og spør liksom til hele verden, har jeg fortjent dette? Jeg vet, som gorilla at sjansen for å få kuttet av hender og føtter i frihet er stor, men jeg har det liksom litt bedre før det skulle skje. Eller fuglene som flyr under nett? Hadde vært artig å kunne fly litt lenger! Eller kenguruene som sikkert ville hoppet helt andre steder enn å sitte å klø seg. Forundrer meg ikke om den hadde fått området sitt bygget oppå en maurtue, og alle vet jo hvordan australske maur kan bite. De eneste dyrene som oppførte seg normalt var iguanene, for de sover jo 20 timer i døgnet likevel, og krokodillene da som bare lå der i vannskorpa og ventet på byttet som riktignok aldri kom men man kunne jo håpe at en eller annen turist var dum nok til å klatre over gjerdet, og da…! Jo da, slangene tok det også bedagelig men jeg syntes å ane et snev av stress hos verdens største, en pyton, som kunne bli over ti meter, og som det sies, kan spise mennesker. Tror han forsøkte å komme seg ut for å bekrefte nettopp dette. Skilpadder er ofte det. Skilpadder! Men disse var likevel annerledes. De var som en krysning mellom slange og skilpadde. Nesten som en slangepadde, med en hals og et hode som kunne lurt meg dersom ikke huset hang på slep. Merkelig lang hals, men resten var typisk skilpadde. Turen ned til ferja foregikk majestetisk over tretoppene, i en gondolbane som faktisk imponerte meg storlig. Den var uten pip og skrik, og duvet lydløst ned over en hektisk forsamling dyr og mennesker, og der fra luften hadde jeg faktisk problemer med å skjønne hvem som var hvem. Ikke utseendet, men på hvilken side av gjerde de forskjellige aktørene tilhørte, og det gjorde jo dagen litt lystig. Ferjeturen tilbake sto ikke på og de kjente konturene fra operahuset og brua ble behørig fotografert og filmet. Roterende middag: Det hadde ikke unngått mitt, for anledningen skarpe blikk, at det gikk an å innta et kulinarisk måltid flere hundre meter over bakken i en roterende restaurant, som faktisk ikke ba om å se livsforsikringen før man inntok heisen opp i det blå, eller grå, i dette tilfellet, det var jo så utrygt for regn. En betryggelse var det at de foretok en sjekk av bagasjen som tilsvarte den på flyplassene. Tydelig at de fryktet Bin Ladens foretaksomme gutter i loftetasjen sin. Fin restaurant.
Her spises det kengurubiff. Den satte i gang med å rotere så snart jeg hadde inntatt plassen ved vinduet. Det var forresten bare vindusplasser, og jeg var første mann på plass og klokken var fem. Buffeen, som for øvrig kostet 65 australske dollar var virkelig en milepel for meg. Det var første og forhåpentlig ikke siste gang jeg spiser kengurubiff, eller rumpestek som det så fint heter på engelsk. Det smakte godt, virkelig godt. Garnityret var heller ikke borte, flere grillede frukter og grønnsaker som var direkte velsmakende. Jo dette var, om tør si det, hoppende godt. Jeg var ferdig med en kenguru med tilbehør og to flasker med Victoria Bitter, ja, det er øl, da restauranten hadde fullført ett "varv", som svenskene sier, eller en runde, som vi sier, men det kan jo bety så mangt, og jeg orket ikke mer øl akkurat nå. Apropos øl. Damen som serverte dette var tydeligvis noe paranoid. Altså, jeg hadde betalt for middagen i resepsjonen, der nede på Jorden, men likevel ville hun ikke forlate verken meg eller bordet før jeg hadde forhåndsbetalt min bestilling. Jeg mener, hvor kunne jeg gå? En gorilla passet eneste utvei, nemlig heisen, og vindusveien fristet ikke direkte. Bør jeg nevne at damen ikke fikk driks? Tilbake på ”hotellet” Sitter nå på hotellet og skriver, samtidig som jeg lader batteriene, både mine egne og ikke minst på kameraene. De fikk en stygg medfart i dag, og gikk på sparebluss den siste tiden i hakkebakkeskogen og ikke minst i tårnet til Tobias. Jeg koser meg aldri så lite med et medbrakt glass, av typen i stål til å trekke ut fra flat tilstand, fylt med den fineste whisky av typen Glenfiddich. Må også nevne at fotgjengerovergangene her er noe for seg selv. Som andre steder så trykker en på knappen for å komme over. Det høres en sakte tikking hele tiden for plutselig å sende en audionsonisk laserstråle gjennom fotgjengerne slik at de skal få føttene i gang på raskest mulig måte, deretter høres det ut som det starter en dieselmotor, eller som jeg har tenkt mer på etter hvert, en mitraljøse. ”Dette skal nok få fart i dem”, har nok den australske trafikksjefen tenkt, da han fikk installert styggedommen. Om det finnes noen statistikk på om antall hjerteinfarkt økte nevneverdig etter installasjonen aner jeg ikke, men jeg ville ikke bli overrasket. Nei Henning, det blir nok ingen forsendelse i dag heller, for nå tror jeg det kun vil bli innlasting av bilder og en liten tur ned på hjørnet for å teste ut det lokale ølet. Så får jeg heller finne en Starbucks i morgen tidlig for å teste ut Cappuccinoen, og benytte det trådløse nettet deres til noe fornuftig.
Fortsett til Sydney.... |
|||
|
(Hjem) (Til Site Map) |
||||
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
