Dag 5 og 6 og 7 og 8 - Sydney til Canberra

 

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

 


Ennå i Sydney - dag 6:

Sol og varme.

Så kom den da endelig, sola og med den varmen. Men hva gjør vel det for en nordmann som er noe sultefôret på slike ting? Med den nyinnkjøpte paraplyen liggende på hylla på det såkalte hotellrommet, la jeg trøstig i vei for å bestige Sydney Harbour Bridge. En stor frokost ble inntatt på en fortausrestaurant og det smakt forbausende godt, bortsett fra den pølsa som var med i oppsettet. Alle som har spist engelsk frokost vet hva jeg snakker om. Den fikk leve litt til.

Leiebil.

Etter mandagens sjokkartede prising av leiebil fra Sydney til Adelaide for den nette sum av kr. 10 000.- pluss bensin, dro jeg innom en bruktbilutleier. Prisen datt noe og jeg skjønte at prisene på slikt var nok noe høyere enn internett på forhånd hadde fortalt meg. Det var liksom en del ting som kom i tillegg hele tiden. Vi ble hvert fall enige om 1500 dollar, eller ca 7 500 norske. En god ting er at det går an å overnatte i bilen, den var stor nok til det, i tillegg er den utstyrt med alt man trenger for å overnatte langs veien. Får se hva jeg gjør angående akkurat dette, har liksom fremdeles en respekt for mye av det som kryper rundt i den australske villmarken, særlig på nattestid. Muligens grunner denne frykten seg på samme måte som utlendinger frykter norsk natur, med isbjørn og slikt? Skal liksom mye til at dramatiske ting skjer.

Bruas konge.

Vel framme ved brua ble jeg litt slått over enormiteten i det hele. Alt var satt i system og intet var overlatt til tilfeldigheter. Brua er svær, og høy, og ingen vil ha ulykker der. Så det må vel til. Vel inne i mottakelsen ble jeg informert om alt som måtte være på plass. Man må ha alle lemmer inntakt, være edru, alkotest var innlagt, ha god helse, ikke ha undergått kirurgi i de siste seks måneder, ikke gå på medisiner, være sukkersyk, ha høydeskrekk, ha motorikken i orden, dette ble testet og ikke ha noe eget tøy på, bortsett fra undertøyet. Jo, dette var saker, gitt. Så kom det virkelige sjokket. Prisen. Uten å blunke eller så mye som å lee et øyelokk forlanger den unge damen 168 dollar og 50 cent! (ca 842,50 kroner) For å sette livet på spill? Hadde ikke dette vært et av delmålene på turen er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde villet, men etter turen er jeg glad jeg ble med opp. Vi var ni stykker som utgjorde dette teamet, pluss lederen, Chris. En gjennomført australier, en slags Paul Hogan look-a-like, dere husker han som spilte inn Crocodile Dundee-filmene. Ikke bare utseendet, men stemmen i særdeleshet, og humoren. Han fortalte blant annet at Paul Hogan hadde jobbet på brua i sin tid og episoden i filmen der han kom gående på brua og møtte fyren som ville hoppe, var selvopplevd på brua i Sydney. Og som i filmen spurte han fyren om han kunne bestemme seg før han kom tilbake, han hadde bare en times lunch. Om fyren hoppet eller ikke ble ikke nevnt, men i en periode var det over 300 selvmord i måneden her.

Litt om selve brua.

Den sto ferdig midt i depresjonen, 19. mars 1932, og ble naturligvis landets stolthet. 17 menn døde underveis, derav åtte jernarbeidere, en snekker, en maler, to steinbruddsarbeidere og fire vanlige arbeidere. Kun to falt fra selve buen. Det ble brukt ca seks millioner bolter på brua og det er bolter som ble varmet opp til de var hvite og så puttet gjennom hullet de skulle betjene for så å bli slått flate. Dermed utvidet de seg og ble sittende fast. Det sier seg jo selv at dette ikke kunne være arbeid for pyser, alt måtte jo foregå der oppe, på plassen. Av to mann, en som holdt og en som slo. De såkalte opphengsmastene i granitt, fire stykker er 89 meter over havet. Det tok syv år og 356 døgn å bygge brua, fra 1924 til 1932. Brua er 1149 meter lang. Den holder i dag syv filer for biler, en bussfil, to toglinjer, en gangsti og en sykkelsti. Det passerer daglig mer enn 250 000 kjøretøyer. Det er nøyaktig 134 meter fra arken og ned til vannet. Broklatringen startet 1. oktober 1998. 14. april 2003 passerte antall broklatrere en million.

Brua i Sydney, fra undersiden.

Selve klatreturen.

Selve turen var imponerende storslått. For de som ikke helt liker seg i høyden er faktisk starten verst. Der stien går under brua, men langt over bakken får en virkelig inntrykk av høyden. Noen melder pass der og da. For de fleste som tross alt fortsetter, så legger en ikke merke til høyden når brua tas i besittelse. Da er det utsikten en ser og den nytes. Vi er alle spent fast med en sinnrik innretning som slurer seg gjennom alle festepunkter wiren er montert i langs hele ruten. Det finnes ikke et eneste punkt hvor en kan hekte seg av før en er nede igjen. Dette fremgår av bildene. All kommunikasjon foregår med hodetelefoner og radio. Elles er det komplett umulig for alle å høre hva som blir sagt. Og det sies mye. Både nyttig og unyttig informasjon om Sydney og brua, Nicole Kidmans hus bortenfor haiøya, og han som eier det dyreste huset i åsen til en verdi av 80 millioner dollar (ca 400 millioner kroner).

Det ble som antydet mange pauser slik at alle skulle kunne henge med og da kommer tørrpraten godt med. Det eneste som kan stoppe disse turene av værmessig karakter, er tordenstormer, naturlig nok, stål og elektriske utladninger går ikke veldig godt sammen med mennesker i mellom. Vanlige stormer er ingen hindring. Men orkaner stopper turene. Ellers klatrer man ufortrødent videre 24 timer i døgnet og under alle andre værsituasjoner. Jo, det er en situasjon til som stanser turene og det er nyttårsaften. De fleste har vel sett på tv at Sydney er den første metropolen som feirer nyttår? Og da er det ikke særlig lurt å klatre, når all pyroteknikken fyker rundt fra denne brua som da er i hele verdens tv-ruter. Vi fikk ikke, som nevnt lov å ha med noe av oss selv opp der, bortsett fra kroppen, så det ble dårlig med bilder fra eget kamera, men det ble jo tatt skrytebilder underveis så derfor blir det bilder med meg i fokus og diverse andre attraksjoner i bakgrunnen. Dagen etter lurte jeg meg også opp i museet i granittårnet (ett av fire) for å lære mer om brua, og da tok jeg egne bilder, av andre klatrere og ikke minst brua fra 89 meters høyde.

Kenguru igjen.

Vel nede og etter et noe sentimentalt farvel (utrolig hvor godt kjent en blir på en slik tur, dinglende mellom det menneskeskapte og vår herre), tok sulten overhånd og nærmeste matstasjon ble zoomet inn. Der serverte de selvsagt kengurupizza og jeg var solgt. Den smakte utrolig godt og hvis dere ser bildet av denne så går det fram at de ikke akkurat sparte på kenguruen, den dekket så å si hele overflaten, i tykke lag.

Kengurupizza. Den er et sted under alt kjøttet.

Sammen med to ytterst velsmakende australske øl var jeg en meget fornøyd mann helt til jeg skulle gå hjem til ”hotellet”. Da åpnet himmelens sluser seg igjen og det begynte å blåse merkbart. Ingen taxier var selvsagt å oppdrive og ferden gikk til fots under stigende irritasjon over manglende transporttilbud. Det tok jo ikke lange tiden før all form for slike tilbud var nytteløse for jeg var jo gjennomvåt likevel.

(til toppen)
 

 


På vei til Canberra - dag 7:

Startet som dagen før, med strålende sol, men klok av skade tok jeg i dag med paraplyen, for om ikke annet, slå en værsyk taxisjåfør i hodet med. Foruten å dra innom tidligere nevnte museum, som nevnt i går, så gikk turen til å oppdrive en elektrisk forretning som solgte GPS over disk. Det er et par ting som ikke er lett å oppdrive her i Australia, det ene er posthus og det andre er forretninger som Expert, Elkjøp osv. Men til slutt ble jeg henvist høflig videre til Dick Smith Electronics, og det var gutten sin som hadde velfylte hyller av god kvalitet. Prisene derimot var på øverste hylle, nesten norske, vil jeg påstå. Etter et par øyeblikks tenkepauser ga ekspeditøren opp og kom fram med fjorårets modell av en Nokia til skarve 249 dollar (1200 kroner) og jeg slo til og var en glad mann. Nå kunne jeg starte på turen sørover med autopilot. Trenger jeg å si at himmelen igjen åpnet seg? Men nå var jeg klar vandret ut i gatene med tørr overkropp.

Egen bil.

Etter å ha sjekket ut fra Hotel Spartansk, gikk turen ned til Kristin hos Travel Wheels og innsjekking av egen bil for 21 dager, eller kortere. Drosje ble kapret for å ta meg til utleveringsstedet oppe i Maroubra Road. Sjåføren var den hittil hyggeligste, importert fra Ghana 16 år tidligere og etter hvert en meget lystig fyr. For 26 dollar, som jeg gladelig betalte, løste vi verdens problemer på turen og han ristet på hodet og lo så han skrek av menneskeheten og dens påfunn. Latteren var noe for seg selv, først trodde jeg det var radioen som kom med advarende lyder, men det viste seg å innbakt i en blanding av strupehode, stemmebånd og luftgjennomtrekk. Helt konge. Vel framme utvekslet vi et solid håndtrykk og han hoppet nesten ut av bilen etter fire dollar i driks. Det siste jeg så da han dro var hans kulerunde hode to lysende øyne og en glinsende perlerad som åpenbarte seg mot meg mens han forsvant, og jeg sto igjen aleine og begynte å lete etter inngangen til Travel Wheels. Ikke der og ikke der. De averterte ikke akkurat. Jeg så skiltet men alle dører var låst. Til slutt måtte jeg ringe. Heldigvis at jeg kjøpte et australsk nummer så jeg slipper å ringe via Norge hver gang jeg trenger noe. Jo da, de var her men inne i bakgården. Jeg måtte slepe bagasjen rundt foran igjen og så inn bak på den andre siden og der var de. Bilen var bra den, en Ford Falcon, 6 sylindret, 4 liters motor, elektriske vinduer, automatgear, cruisecontrol, air condition, rattet på feil side og med min nokia GPS av fjorårs modell, utgjorde vi et uslåelig team. Ferden kunne begynne.

Første stopp, Bushranger Hotel - 24 Church St
Collector NSW 2581.

Det er rart med det, det regnet igjen, og vinduspusserne tok unna i varierende tempo etter som hvordan det regnet. Det varierte fra det duskende til det øs pøsende. Og nå hadde det gått fire dager siden jeg landet og når kvelden kom ble jeg i overkant trøtt, så også i dag. Jeg fikk så tunge øyelokk at jeg ikke turde kjøre lenger. Vel inne på en hvileplass lot jeg øynene få ro. Da jeg åpnet dem igjen var det stokk mørkt ute, jeg så ikke en centimeter, og jeg var like trøtt. Her måtte noe gjøres, jeg hadde ikke særlig lyst til å overnatte i bilen og våkne som en kringle dagen etter. Jeg startet opp og fortsatte i retning Canberra. Like etter åpenbarte det seg et skilt med seng på og jeg kjørte etter, til store protester fra damen i GPS’n.

Like borti høgget som det vel heter her. Stanset jeg ved noe som heter The Bushranger Hotel fra 1800 tallet. Pub med overnatting, akkurat det jeg har drømt om. Lesley, som damen bak disken het, en liten middelaldrende dame som gjorde sitt beste for å oppfylle alle fastboendes krav om påfyll av glass, forsøkte etter beste evne å skrive meg inn i gjesteboken. Var nok ikke det mest benyttede hotellet i delstaten, for da jeg skrev inn navn og adresse var 7. november datoen for siste besøkende. Det var så spesielt dette huset at jeg tok flere bilder, særlig fra badet som var plassert i gangen, med ”gull” håndtak i alle retninger og vakkert utførte fliser. Et dusjhode på størrelse med en middagstallerken sendte vannet i de fleste retninger, bortsett fra ned, men hva gjorde vel det. Jeg sov en god natts søvn og gikk med blandede følelser end i frokostsalen.

Mine bange anelser fikk rett. Det lå et håndkle over tallerkener og smørpakker, det sto noen frokostblandinger i pappesker på et bord, jeg turde ikke se på datostemplingen, og et kjøleskap på et bord inneholdt melk og appelsinjuice. Siden jeg ikke er særlig tent på noen av disse lukket jeg kjøleskapsdøren raskt igjen. Det var ikke et menneske der. Jeg fikk følelsen at alle hadde dratt tilbake dit de kom fra i går kveld, nemlig til 1800 tallet, og at jeg var den eneste som ble igjen i våre dager. Jeg ruslet rundt i etablissementet og tok bilder av severdigheter på veggene, og de var det mange av.

Dag 7 eller er det 8?

Jeg må innrømme at jeg går surr i dagene. Det er jo ikke bare de jeg skal holde styr på men tidsforskjellen til gamlelandet er jo mer enn merkbar. Her er det ti timers forskjell og den blir mindre etter hvert som jeg drar vestover for så å øke igjen når jeg snur østover igjen etter Perth. Tror jeg går over til å skrive datoer i stedet. Men nå var jeg igjen på veien, mot Canberra, Australias hovedstad, kunstig laget etter at både Melbourne og Sydney gjorde krav på tittelen. For å unngå bråk laget de en kunstig by midt i mellom eller der omkring. I en anelse kunstigste spør du meg. Rundkjøringer med parker anlagt inni. Store sjøer med parker rundt og midt inne i herligheta, midt i sentrum, ligger parlamentet. Et fantastisk monument som liksom ikke har noen ende. Jeg vet ikke helt om jeg ble imponert, så jeg dro rett til det som virket mye mer interessant, nemlig Canberra Space Centre.

Romsenteret i Canberra.

Ikke lang utenfor byen ligger det romsenteret som verden så ofte ser, men så vet noe særlig om. Det er her alle romferder kommer inn via når det overføres bilder, Det er her den første kontakten oppnås ved tilbakekomster fra rommet. Virkelig en milepel midt ute i ødemarken, men det som er viktigst for senteret i dag er å lytte. De lytter etter liv i rommet og har noen ganske store ører å lytte med, spør du meg. En amerikansk-australsk fim, ved navn The Disc ble laget her og er meget severdig. Den var selvsagt tilsalg ved senteret, men 55 dollar for en film jeg kan kjøpe fra Amazon på nettet for under en hundring (kr) lar jeg stå til en annen som trenger den mer.

Etter en velsmakende cappuccino gikk ferden igjen til Canberra for tanking, og så ble nesen satt sydover og i skrivende stund sitter jeg på et landsens hotell på over 1000 meters høyde, med jakka på og lar meg langt fra imponere av utøverne under som bedriver karaoke langt under standard. Men så må de vel drikke tett for å holde varmen, og det tror jeg faktisk jeg skal gå ned å gjøre jeg med. For å holde varmen. Apropos tørst. Den bilen jeg leier skulle kunne gå 900 km på en tank fikk jeg beskjed om. Nå har jeg fylt to ganger siden Sydney og har ikke kjørt 900 på langt nær, og nå skal jeg måle...

Heng med videre - mot Melbourne .....

 
             

(Hjem) (Til Site Map)