Dag 9 - fra Nimmitabel til Quest - et hotell..

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Da er det vel dag 9 nå da.

Vel ute av det forfrosne hullet ved navn Nimmitabel, er jeg i godt driv sørover langs highway 23, mer eller mindre. For de skifter navn her til stadighet. Er det en eller annen som har gjort seg fortjent til en veistubb så setter de navnet hans på den. Bare for å forvirre selvsagt. Kjører som nevnt i fjellområdene kalt Great Dividing Range og her er det skiføre i store deler om vinteren og uvanlig kaldt til å være sommer akkurat nå selvsagt. Folk her mener været har gått av hengslene og sender stormer inn langs kysten som aldri før. Det kunne være en og annen selvsagt, men nå er det nærmest en daglig foreteelse, og alle håper denne perioden snart er over. Jeg med. Et aldri så lite stopp i en koselig liten wester’n by, med en hovedgate og ikke noe mer.

Akkurat som de gamle westernbyene, en gate og ikkeno' bak.

Jeg trodde først den het noe så norsk som Tombola men det var Bomala. Nært, vil jeg påstå. Måtte bare stoppe og ta noen bilder. Her satt folk på fortauet og solgte lodder. Her kunne de sitte nærmest uansett vær, for andre etasje på husene her dannet et naturlig tak over fortauet de aller fleste steder. I tillegg var det i dag stoppested for et ukjent antall bikers. Av den fredelige sorten. Det må ha vært minst femti av dem. Det luktet lær og bensin lang vei.

Kengurumangel?

Nå har jeg kjørt i naturen noen dager og det eneste jeg har sett av de tallrike, ville, kenguruene, er en død en. Veldig flat, påkjørt av en usannsynlig stor bil som antakelig ikke har merket det en gang. Merkelig at det ikke skal være mulig å se noen bevege seg i disse store oversiktelige åsene. Det påstås at de er mest ute og hopper på natten og at det er da der er lettest å treffe dem, men jeg har ingen trang til å treffe dem veldig, hvert fall ikke med bil, kun se dem, litt nært. Kanskje de går under jorden på dagen? Tar de inn på et kenguruhotell, drevet av kaniner? For så å velte ut i veibaner og sykkelstier til alle trafikanters skrekk og gru? Sammen med alle kaninene, for de skal det jo være godt over 300 millioner av og jeg har ikke sett en eneste en. Jeg står nå parkert langs veien, med tung skog på begge sider, i håp om at det skal komme noe hoppende forbi. Kanskje det er med kenguruene som med elgen? Alle har hørt om den men ingen har sett’n? På den annen side, er det jo langt bedre å ikke ha sett elg og kenguru i vill tilstand dersom alternativet er et nærbilde massert utover egen frontrute.

Vern oss.

Å kjøre på feil side.

Det å kjøre bil i Australia er faktisk ikke så dumt. Det er hvert fall mye lettere enn jeg hadde fryktet. Det er faktisk mye verre i England, for der er det jo så mange som er ute og kjører. Her er det mer sjelden at bil møtes. Nå har jeg stått her langs veien i en halvtimes tid og det har passert en eneste bil, og tre motorsykler, men ingen kenguruer. Det jeg faktisk plundrer mest med er retningsviseren som viselig er anlagt på motsatt side av hva jeg er vant med. Så hvis jeg skal blinke for å skifte retning, noe jeg til stadig gjør, skjer det veldig ofte med vindusviskere på full fart, for den er nemlig plassert på venstre side. Det er nok en og annen møtende bilist som ujevnt har fortsatt i forskrekkelse. Nå har jeg plottet inn Cann River på GPS’n og har igjen ca. 63 km, eller en snau time som displayet så kjekt forteller meg. Det er en plass helt nede i det sørøstre hjørnet, der hvor Highway 23 og 1 møtes og der hvor jeg har forlatt New South Wales og kommet meg inn i Victoria.

Cann River.

Endelig nede i varmen igjen. Cann River. Et koselig lite laid back sted med ent hotell med det fantasifulle navnet Cann River Hotel. Når jeg tenker etter så het alt fra fjellet og hit ned noe med Cann River. Å hvor jeg verdsetter  den frodige fantasien.

Jeg har igjen fylt opp tanken og har funnet ut at bilen bruker ca. 1,2 liter pr. mil. Et stykke unna det lovede vil jeg påstå. Godt at bensinen her er rimelig rundt 1,4 dollar, eller 7 kroner pr. liter. Jeg kjører ørlite lenger sørover før jeg igjen gjør holdt, grunnet en trang til å lette på trykket. Jeg stanser på veiens høyre side der det ligger en blanding av hotell og pub. Innehaveren, hvis det er det er en svær kar som kun mangler motorsykkelen sin. Han  har et skjegg som en madrass full av midd og heldigvis hadde han ikke en cappuccino, som jeg ba om - så jeg trasket over gata i stedet, til en totalt nedslitt kafé, som attpåtil var til salgs. Men selv om bygget var falleferdig og doen knirket hadde den noe spennende. Den hadde en utstilling jeg ikke hadde sett maken til. Det var finpussede røtter fra trær, og greiner. Det var slipte steiner av alle valører så flotte at en kunne få tårer i øynene. Og det aller helligste befant seg i et tilstøtende hus. Med egen lyssetting og fra gulv til tak var der en blanding av en rot og et tre. Et sammensurium av greiner og røtter som var gnukket og pusset etter alle kunstens regler. Den var dyp brun/rød og jeg brant etter å få tatt bilde av den. Det var den for stor til, så bare fraksjoner kom med på bildet.

Et fantastisk stykker tre som er en blanding av rot og grener. Dessverre fikk jeg ikke alt på ett bilde.

Jeg måtte bare innse det. Jeg måtte kjøpe bildet på et kort. Men takket være madrassmannen på andre siden av gaten fikk jeg en aldeles fortreffelig og uforglemmelig opplevelse. Takk skal du ha.

(til toppen av siden)

Hav.

På innskytelse la jeg kursen inn på en såkalt turistvei med utvidet innhold. Siden jeg visste at jeg hadde nærmet meg kysten de siste timene hadde jeg et lite håp om en åpenbarelse i den retning. Og den uteble ikke, grønt hav så langt øyet rakk. Dette var saker for en som er født og oppvokst på en øy utenfor Tønsberg.

Om Edens have noen gang har eksistert ville den vært her om ikke det var for alle de morderiske krypene som ligger utplassert.

Jeg motsto ikke fristelsen og parkerte bilen og tok beina fatt ned en smal sti med overhengende trær. Etter hvert ble grunnen løsere og løsere, for sanden ble finere og finere. Da jeg var helt nede på stranda var sanden så fin at den nærmest var som mel. Jeg fikk en innskytelse at denne kunne man bake med. Hvor var Espelid Hovig?! Du verden så flott alt var, ikke bare her hvor hele Stillehavet pøste på med surfebølger til gibortpriser, men ingen kjente sin besøkelsestid.

Som mel. Hvor er bakepulveret.

Lenger nedover fantes det langstrakte øyer som lå som bølgebrytere utenfor kysten og skapte smule sund innenfor. Noen faktisk som laguner der det verken var strøm eller krusninger på vannet mens bølgene slo meterhøye på utsiden. Tankene vandret til Edens have og hvor i all verden den kan ha ligget. Det kunne vært her. Men så var det alt dette som lurte rundt i vann og på strand, som kunne ta livet av deg nesten uten å avgi en kalori. Det var i sannhet en motstridende verden jeg var kommet til. Denne nasjonalparken befant seg altså rett ved den legendariske Snowy River, og den var full av trær. Alle slags trær, eller er det bare de 100 forskjellige eukalyptus? Hvorav noen kan bli over 100 meter høye. En ting kan en ta helt med ro her på kontinentet. Barkebiller. Det finnes jo knapt bark på trærne her, den bare detter av!

Mat og sånn.

Jeg må få utdype en bekymring. Det viser seg at australierne har den samme sjokoladekulturen som England. Det vil si mye god sjokolade og mye hvit sjokolade. Det er farlig det. For jeg liker god hvit sjokolade. Fant også en med maccademianøtter inni, og de er svære. Maten er også engelsk i legning, det betyr at jeg spiser veldig lite frokost på hotellene her. Hvitt brød med syltetøy har aldri vært min favoritt. Jeg vet jeg ikke kan forlange å finne speltbrød her, og jeg kommer nok inn vanen når jeg kommer hjem igjen, men en anelse variasjon hadde vel ikke skadet?

Skilter langs veien.

Dreary? Power nap now! Er et av mange skilt langs veiene her i Australia som forteller deg at sovner du bak rattet da er det tomt, da dør du! Og power nap er et ord som går igjen og forteller at et kvarter med lett søvn er som dynamitt i en sliten kropp. Andre skilt nevnes i fleng: Trouble concentrating? Power nap now!  Open your eyes, fatigue (utmattelse) kills - Wake up to yourself - A microsleep can kill in seconds - Sore eyes? Power nap now! -  15 min. power nap can save your life – Yawning? Take a power nap! – Tired? Swap drivers now! – Only sleep cures fatigue! -  Yawning? A microsecond of sleep can kill! – Drousy drivers die! – Break the drive, stay alive! -  Dropy eyes? Power nap now! -  Sore eyes? Power nap now!       

I tillegg er jo denne veien inn mot Melbourne en motorvei, eller Freeway som det heter her. Den holder 110, har to kjørefelter i hver retning og en solid skulder på venstre side i begge retninger. Så er det da vi kan lese: Syklister henvises til veiskulderen! Ja, ikke sant? Sykler på motorveien! Samhørigheten mellom folk her er jo helt rørende. Kanskje det er slik de lærer å bli så hyggelige mot alt og alle? Hold deg på skuldra du gutt så går det greit. ”Ta mate” eller takk kamerat.

Quest.

Det skulle vise seg at veien til Melbourne var lenger enn kalkulert og mørket kommer ikke sigende her som hjemme om sommeren. Det kommer veltende, flaff! Og så er det mørkt. Jeg synes ikke det har noe for seg å kjøre i mørket. For det første ser en jo ikke en dritt, og det er jo derfor jeg er her. For det andre regner det jo hver dag, inni mellom og det gjør det jo ikke særlig bedre. Derfor ble det en forstadsovernatting. Etter å ha blitt sendt i alle retninger av de forskjellige indierne som driver seven eleven, diverse bensinstasjoner og andre former for gatekjøkkener (jeg spurte nemlig minst fem og alle pekte forskjellig, og ingen hadde noen adresse), så havnet jeg utenfor noe som så ut til å leie ut rom. Det het Quest og er faktisk en forretningsutleie av små leiligheter. Veldig kjekke med tre rom og kjøkken, vaskemaskin, tørketrommel osv. Meget bra utstyrt og ikke avskrekkende dyrt. Egentlig koster en suite 175 dollar, men jeg fikk den for 140, fordi jeg lovet å skrive om dette konseptet, som er helt nytt og på offensiven, på hjemmesiden. Og det har jeg nettopp gjort. I tilegg dukker det også opp et bilde av damen i resepsjonen som gjorde det mulig for meg å overnatte i luksus for 700 kroner.

Lynne på Quest i Dandenong, ønsker alle norske særdeles velkommen til sine leiligheter.

Jeg anbefaler dette på det varmeste til mine etterkommere på dette kontinent. Det finnes over hele Australia.

I Melbourne.....

(Hjem) (Til Site Map)