Dag 10 - fra Quest (et hotell) til Melbourne

  

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

  


Opplagt til opplevelser - dag 10

Jeg har akkurat sjekket ut fra Quest og  den hyggelige damen i resepsjonen ved navn Lynne, og satt bensinsluket i bevegelse mot Melbourne. Når jeg tenker etter så har jeg kun hatt en bil i min eie som har overgått denne i tørst, og det er en Saab 900 Turbo og automatgear. Og den hadde kun halvparten så stor motor, men likevel tygget den unna 1,8 liter pr mil. Grøss og gru, godt jeg fikk solgt den i tide. Jeg forlater drabantbyen Dandenong, og kan ikke annet enn å ta med et par advarsler til, som australierne er så flinke på. Sore eyes? Power nap now! Don’t close your eyes for the last time! Belt up! Or suffer the pain. Det ble visst tre, men so what? Til gjengjeld passerte jeg en gammel kjenning I veikanten. Det var en Volvo Amazon, ene og forlatt med et til salgsskilt i vinduet. Riktig vemodig kjentes det, på våre naboers vegne. Volvo har jo bestandig vært en populær bil i Norge også. Men til salgs da gitt.

Personlig motorvei.

Det er vel bare her i Australia at motorveien blir utstyrt med egne navn i tillegg til det vi kjenner ved hjelp av numre og som gjør ting til vanlig noe forutsigbart og oversiktelig, noe som gjør veiene alt annet enn det vi er vant med. Av mange varianter heter M1, eller A1, som den heter innimellom, også King Street til tider, og det gjør det jo litt mindre forutsigbart.

Melbourne.

Så er jeg her da, omsider. I den byen jeg liksom har hatt de største forventningen, av en eller annen grunn. Jeg fant omsider hotellet, Miami Hotel. Lyder bedre enn det er, men for all del, det er bra rom, stort rom, eget bad med do, egen walk in closet og til og med mitt personlige kjøleskap. For ikke å snakke om vifte i taket med hele tre innstillinger. Jo da, jeg kan godt bo her noen dager. Området rundt her ser mer ut som en gammel westernby, med lave hus og fortausrestauranter på trammen, skilt hengende over inngangen som dekker hele fasaden i lengderetningen. Typisk wester’n. Det er så jeg fristes til å gå bak for å rive ned staffasjen som vi ser fra gamle cowboyfilmer. For Melbourne er en gammel by, i forhold til de deler av Sydney jeg besøkte. Her er byen så gammel at den har sine egne trikkeskinner. Og på de skinnene går det opptil flere trikker. Noen av dem er riktig så gamle, men her jeg bor går det en, nr. 57. Og den kusker opp og ned til sentrum opptil gjentatte ganger i timen.

(til toppen)

 

  


Her greide jeg altså i dag, å ta trikken i feil retning. I stedet for å nærme meg sentrum, nærmet jeg meg faretruende grisgrendte strøk. Det var bare å hive seg av trikken og vente på ny. I tillegg til feil retning må jeg få innlegge protest mot betalingssystemet om bord. Det er under enhver kritikk. Ikke  kan man betale med sedler, ikke kan man betale med kort, og har man ikke lomma full av mynt, så har en ganske så bedagelig bæsjet på tilhengerstaget. Underlige greier.

Down town.

Jeg kunne jo ikke dy meg men måtte en tur down town første dagen. Det var et yrende liv der, ikke minst på grunn av kinesernes nyttårsfeiing, som er i disse dager, eller nærmere bestemt 28 januar i år. Det smalt og knatret overalt og folk gikk rundt med fingrene godt plassert langt inne i øregangene. Butikkenes kassaapparater gikk varme og alle gledet seg. Jeg gikk i dekning inne i en restaurant ved navn Café Tono og bestilte en nydelig kalv der, med tilbehør. Damen som serverte var meget hyggelig og fortjener, etter min mening, en plass i historien. Hun het Ingrid og bildet finner nok fram til sidene her om ikke lenge.

Nå var ikke denne restauranten veldig polstret. Det var ikke veldig mange tette vegger her, da hele vinduspartier var åpne for sommeren. Derfor kom alle disse kinesiske lyden inn i uforminsket styrke, med de plager det medførte både ansatte og kunder. Det virket også som distriktets fugler trakk inn for beskyttelse. Hvert fall hoppet det spurv rundt et hvert bord. Feiemaskinen ”Spotless” tok over lydbildet fra kineserne og gjorde livet surt for alle som håpet på stillere tider. Den dro opp og ned fortauet her som om sjåføren hadde personlige eierinteresser. Første sveip foregikk bare 20 centimeter fra armen min, og jeg sitter inne i en restaurant! Jeg må få si, mens jeg holder på med mat at vi trenger IKKE å salte maten her. Det har australierne gjort for oss, sikkert i beste mening. Til og med maccademianøttene er salte, og det har jeg ikke opplevd i Norge. Og så koster de faktisk nesten like mye og.

Nye opplevelser og skildrende reisebrev kommer heletiden - følg med følg med....

En dag med Valerie Lehman i Melbourne...

  
             

(Hjem) (Til Site Map)