11. feb. - Med Val Lehman i Melbourne.

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Val Lehman.

Val Lehman med nytrykket gullgraveravis.

Jeg visste dette ville bli en spennende dag. Jeg var invitert ut til den kjente australske skuespillerinnen, Valerie Lehman, eller Val som hun kalles. Hun har vært med i utallige sceneoppsettinger, men utenfor Storbritannia og Australia er det nok tv-seriene hun er mest kjent for. Hun har spilt i ”Neighbours” og ”Something in the Air”, men er for mange et ikon og et kjennemerke for langsåpen ”Cell Block H”, eller ”Kvinnofängelset”, som den het da den gikk på svensk Tv. Nærmere bestemt TV 4, faktisk to ganger. Hun er nok den australske skuespilleren som har høstet mest berømmelse i sin tid og har mottatt flere priser for beste skuespiller og mest populære skuespiller i Australia.

Avgifter.

Jeg dro ut av Melbourne på upåklagelige motorveier, noen av dem betalingsveier. Denne farsotten som sprer seg som en byllepest rundt i de land som ser muligheten av lett tjente penger. Men da jeg ringte det telefonnummeret som sto langs veien for å sjekke hva jeg måtte gjøre, fikk jeg et lettere sjokk. Jeg kunne ikke åpne for noen konto med en leiebil, og det var jo greit nok. Jeg var jo ikke spesielt interessert i å betale moroa for andre når leiebilen passerte Melbourne igjen, med andre bak rattet. Men, den eneste muligheten for å unngå bot var å betale dagspass. Det ble altså to dagspass. Et for ankomstdag og ett for i dag. I tillegg ville jeg betale for den dagen jeg skal over til Tasmania. Dette begynte å bli komplisert, for avslutningsvis skulle jeg jo også dra fra Melbourne. Da jeg fikk høre prisen begynte min for lengst opparbeidede stjernestatus for byen å få seg et kraftig skudd for baugen. Pr. dag ville de ha 35 dollar, eller 175 kroner. Altså snakker vi om til sammen 140 dollar for å bruke bilen fire ganger under mitt besøk i byen. Jeg lot ham få høre at dette kanskje ikke er måten å behandle turister på dersom man i framtiden vil fortsette å få dem til byen. Og at de burde gjøre noe med dette snarest. Han forsto, var enig og skulle ta det videre, men der og da kunne han jo selvsagt ikke gjøre noe med min sak. Jeg måtte bare bite i det sure eplet og belaste mitt etter hvert småvarme visakort. Denne turen blir hvert fall ikke billigere enn antatt.

Ballarat i Victoria.

Jeg tastet inn Ballarat, Sovereign Hights, på min , etter hvert umistelige kamerat og følgesvenn, GPS’n, som jeg nå bare kaller Gipsy. Den gjør meg trygg og glad i trafikken. Klokken 10 ringer Val og gir meg en adresse jeg kan dra til. Forståelig nok vil hun ikke gi meg sin hjemmeadresse. Vi møtes der en time senere og hilser pent. Jeg blir bedt om å følge henne i hennes gullfargede stasjonsvogn, en liten snerten en, som hun har fått av sin mor som er på slutten av 80-årene og begynner å se for dårlig til å kjøre. Vi ankommer snart en oppegående gullgraverlandsby som hentet ut av 1800 tallet. Her fungerer alt som på den tiden. Det er ingen kunstige fasader eller falske lurerier. Byen heter Sovereign Hill Gold Mining Village, og er virkelig verdt et besøk.

Lokalbefolkningen setter sin ære i å sy klær og opptre som lokalbefolkning anno 1850.

Vi pratet om løst og fast, mest om denne underlige byen, og vasket gull. Hun kunne virkelig knepet, Val, og det visste hun også meget godt. Hun viste meg hvordan det foregikk. Det var nemlig en gal måte og en riktig. Den riktige er små og sakte roterende bevegelser med fatet.

Bitene hun lette etter var nemlig ganske små, og de ligger ikke overalt. Nei de ligger der hvor vannet forlater den lille dammen vi tilfeldigvis sto ved. Der lagrer det seg sa hun, og hun hadde rett. Etter fem minutter hadde jeg flere små korn i hånden. Dette er selvsagt gull som blir ”sådd” av driverne slik at de besøkende skal få en hyggelig opplevelse, og det koster ikke noe ekstra. Kostnaden legges igjen i inngangsdøra, til Vals høylydte protester. Hun kunne ikke huske at det var så dyrt, 16 dollar pr. pers. Hun tok på seg en teatralsk personlighet og fortalte de stakkars ansatte at hun kommer her med en norsk venn og syntes på Australias vegne at slikt landeveisrøveri ikke gikk an. Hadde hun ringt på forhånd og avtalt hadde vi nok kommet gratis inn, tilføyet hun til meg etterpå.

Gullet ble overført til en liten vannflaske for at kornene skulle se store og imponerende ut og deretter til min veske. Det var jo uunngåelig ikke å komme inn på hennes rolle i kvinnefengselsserien. Noe jeg forsøkte å vente med til vi skulle spise lunsj. Men det tikket inn en sms fra Sverige der og da med et par spørsmål til Val fra den svenske kvinnefengselsforeningen KFFK. Jeg hadde tidligere informert dem om mitt besøk. Etter velvillig å ha svart på deres spørsmål pratet vi villig i vei om løst og fast. Hun har, som meg, fem barnebarn, i alderen 15 år og ned til 12 måneder. Hvorav en på fire, som ser ut til å ha usedvanlige evner. Har tilegnet seg lese og skriveferdigheter på egen hånd, og slikt står det respekt av. Hun planlegger og flytte til Queensland med sine gamle porselensting og klassiske musikk, for å komme nærmere barnebarna sine, men ikke så nærme at hun må sitte barnevakt, sier Val, som har rukket å bli 65.

Lokal Zoo.

Vi lot min bil stå igjen på parkeringsplassen og dro videre i Vals lille bil til en lokal zoo hvor hun kjenner eieren. Da jeg satte meg inn syntes Val at hun måtte forklare at hunden Humphrey, hadde kloret hull i dashbordet i sin søken etter en tennisball som pleier å ligge i hanskerommet, derfor den store revnen like over. Vel framme i zoo ble vi godt mottatt av en ung dame og en ung mann, som viste seg å være eierens sønn. Under noen minutters venting på grunn av lunch, satt vi oss sammen med noen kenguruer som døste i den varme sola. En av dem var så kjælen at den skulle omtrent opp på fanget. Val fortalte at hun hadde et sjeldent dyretekke.

En liten kjelen kamerat på min vei.

Alle dyr søkte henne og viste henne tillit. Dette hadde hun også opplevd i basseng sammen med delfiner. Hun trodde i starten at det var passerne som hadde gitt dyrene ordre om å oppføre seg slik og at de gjorde det med alle. Men de sa at de hadde lagt merke til det første gang hun var der at delfinene hadde oppsøkt henne på en spesiell måte, og at andre dyr gjør det samme. Hun fortalte flere historier om dette og jeg så jo hvordan kenguruen og etter hvert koalaene gjorde det samme. For vi ble nå sluppet inn i selve området hvor koalaene bodde. Der hvor publikum ikke hadde adgang. Vi fikk lov, i motsetning til andre besøkende over hele Australia, lov å klappe og stryke og virkelig kjenne på koalaene. Dette er nemlig forbudt overalt.

Val fikk lov å holde en som absolutt ville klatre fra treet den satt i og over på hennes skulder. Dette var stort, ikke bare for meg men jeg så det tydelig på Val som stortrivdes, som et barn. Plutselig kjente jeg noe som strøk seg inn mot kinnet mitt, det var en liten koalaunge, en av to tvillinger, noe som er meget sjeldent, som ville kose. Passerne ble oppmerksomme på dette og tok bilder. Dette var spesielt.

En riktig liten kosegutt var dette. Det var han som ville ha klem, eller var det en hun?

Jeg koste meg glugg i hjel, der og da. Da vi forlot zoo’en ble hun plutselig avsporet av et lite tre i veikanten. Sporenstreks gikk hun bort og plukket et rundt, tykt, grønt blad av treet og forkynte at dette bladet holdt på å drive hennes mor fra vettet da hun var liten. Hun rullet det sammen til en liten rett trakt og satte det for munnen og blåste. Det kom en ilter trompetlyd og jeg forsto brått hennes mor godt.

Lunsj med Val.

Vi dro videre til en matstasjon. For timene gikk og sulten meldte seg. Val er en gourmet og setter pris på god mat. Hun er en meget god kokk selv og ville gi meg en opplevelse i matveien. La meg få nevne med en gang at avtalen var at jeg skulle betale for utgiftene denne dagen. Det var nok derfor hun reagerte en smule ved gullgraverbyen, men denne utgiften var ikke for stor. Den var verdt hver cent. Hun bestilte to porsjonspizzaer med havets delikatesser på, og dette smakte over all forventning. Det er ikke hva du spiser som betyr noe, sa hun, men måte det er tilberedt på! Og det må jeg si meg enig i. Kokken har alt å si. Her satt vi en times tid og hun svarte på alle spørsmål jeg hadde om denne såpeserien som har gjort henne til et ikon for alle som har fulgt med. Jeg skal ikke trette dere med dette. Jeg skal heller skrive en egen artikkel om dette for de som er interessert. Jeg vet om et par i KFFK.

Hun er et meget samtidsengasjert menneske, Val. Har meninger om det meste, samtidig som hun forstår mye av spesielt urmenneskenes situasjon. Hun ble veldig interessert da jeg nevnte samenes situasjon i Norge og at de har et skriftspråk, som til de grader, skiller seg ut fra norsk. Jeg lovet å oversende noe på samisk. Tenkte å sende et likelydende kapittel på samisk, norsk og engelsk, så kan hun jo sammenligne. Dersom noen av dere har noe for hånden ville det være fantastisk. Det er bare å sende det til min e-postadresse.

Skogbranner, Bushfires.

Jeg så en mengde brente trær med sort stamme og grønn topp på min vei, og det overrasket meg stort, men slik skal det være, sier Val. De såkalte bushfires, skogbrannene, som vi har lest rir Australia som en mare, hadde hun sylskarpe synspunkter på. Det er for få av dem! Dersom det hadde vært flere så hadde de ikke blitt så store. Det er underskogen, altså krattet som er problemet her. Så lenge det brenner med jevne mellom så går alt greit. Dyrelivet takler dette, Koalaene klatrer bare opp i de høye trærne og ned igjen etterpå. Trærne i seg selv takler også dette. De er skapt til å spire og gro igjen med sort stamme. Men dersom det blir for voldsomt, og det blir det når underbushen står for lenge før den brenner, så dør både trærne og koalaene.

Det er i dag skogbranner som er den største dødsårsaken for disse søte små, bedagelige skapningene. Vi satt der og så utover den sjøen som hadde ligget der under OL i 1956. Nå var det bare tørt flatt land der. Sjøen, eller lake Wendouree, var simpelthen borte. Tørket ut. Flere forsøk på å fylle på hadde rent ut i sanden. Det var vel dette som trigget oss i retning av å diskutere disse temaene også. Helt til hun fór opp i ren forskrekkelse og forkynte at hun helt hadde glemt at Humphrey skulle til dyrlegen i dag. Nå måtte hun forte seg, for det hevet over tvil at hun kom for sent. Godt at hun kjente dyrlegen så godt. Som hun kjenner de fleste. Hun er lett å kjenne, Val, og et godt menneske, nede på bakken hele tiden, ingen nykker, men jeg kjente igjen mye av Bea Smith, fra tv-serien i Val, noe hun også bekreftet. Men jeg fikk jo også en del info om hvordan det var på innsiden av settet. Mer om det i spesialartikkelen.

Farvel med Val, og ja, jeg fikk klem.

Til studioet.

Jeg hadde bestemt for å se den legendariske bygningen som var utgangspunktet for denne serien, nemlig Wentworth Detention Centre, et fengsel for kvinner. Jeg visste at det var umulig å komme inn der nå for Global Television har bygget om og lukket hele området for almuen. Jeg plottet inn adressen jeg hadde fått av Val og durte i vei. Det skulle ligge på hjørnet av Hawthorn og Springvale Roads i Nunawading, et par mil nord øst for Melbourne. Det var da Gipsy fikk problemer, han tok meg til et sted i nærheten, men var ikke kar om å få meg til rett sted. Til slutt måtte jeg spørre lokalbefolkningen og ble guidet i riktig retning. Og der, lå klossen, for det var jo en kloss, en firkantet rød svær bygning, med de kjente luftelukene på siden. Det var ikke tvil om hvor jeg var, jeg var på historisk grunn. Bilder ble tatt fra alle fire kantene, men det var som det var sagt, en del ombygginger og lang avstand.

”Kvinnefengselet” av i dag. Fremdeles stengt, men nå motsatt vei.

Publikum var simpelthen avskåret fra å komme nær. En stor port ved inngangen krevde at de som skulle inn  måtte ha 24 timers tillatelse, ellers!

Nære på.

Det er rart hvordan hodet må være til stede mens en beveger seg i trafikken. Nå var jeg så giret på å finne denne musteinshaugen at jeg nok ikke var like oppmerksom som jeg skulle. Trafikken kommer jo brått her, og motsatt. Jeg dro over veien og skulle svinge inn i venstre felt da det skred i bremser og horn ulte. Jeg fikk meg en støkk, for der kom det en hel armada med biler mot lille meg. Jammen godt australierne er slik et høflig folkeferd, de kjørte meg ikke ned, men stoppet. Noe forbannet riktignok, og med god grunn, men de stoppet. Og jeg takket for det.

Så gikk turen tilbake til hotellet, på flotte veier, riktignok, men akk så dyre.

(Hjem) (Til Site Map)