Dag 13 - Rusling rundt i Melbourne

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Hai på hai

Nå er det onsdag den 13. februar. Tiden flyr og jeg rusler rundt i Melbournes rettopptrukne gater. Dette er som en terningby, snorrette gater i alle fire retninger. Jeg er på vei til akvariet i dag, for å se på alt som leer seg i havet, i den australske skjærgård. Det er jo ikke så rent lite, er jeg fortalt. Det er ikke langt, bare en trikketur fra hotellet ned tilendestasjonen og en liten spasertur til høyre et par tre kvartaler og vips er jeg der. Jeg betaler mine 16 dollar for å komme inn, aldeles ikke avskrekkende og traver gjennom tre etasjer med fisk, krabber, maneter, edderkopper og pinnedyr (hva nå disse skapningene gjorde der) og hai. Det var jo derfor jeg var der. For nederst i det aller underste, godt under havflaten som ligger rett på utsiden. Akvariet ligger på kanten av elva som renner ut i havet ikke langt unna. Dette var som et eneste stort basseng. Alle mulige fasonger fisk og hai svømte om hverandre, dog uten å spise hverandre nevneverdig opp. Vi gikk gjennom tunneler og langs med tykke glassvegger, Hadde vann på alle kanter, til og med over oss, svømte de, med totalt ignoranse. Det var majestetisk å se de store rokkene svømme en halv meter over hodet mitt. Jeg kunne kilt den på magen. For ikke å snakke om alle haiene. Det var et par digre beist der og den ene så ut som han var fødd godt. Makan til tjukkas. Enten får han så det holder, eller så spiser han av lasset.

Tilløp til hai.

Jeg tok mye bilder og film. Ute på trygg grunn sto det en demo av glasset som var brukt. Det var omtrent 20 cm tykt, så det skulle mye til at det knustes. Det ville jo i så fall vært en katastrofe. Fanget i en kjeller med kanskje en og en halv til to meter vann på gulvet og en mengde haier som kanskje ikke hadde fått mat den dagen. Jeg gikk ut i frisk luft.

Immigrasjonsmuseum neste

På vei tilbake stakk jeg på innskytelse innom immigrasjonsmuseet i byen. Her får publikum servert historien om hvordan Australia ble befolket av hvite mennesker. Det bodde jo noen her fra før, og de hadde nok dessverre ikke så meget de skulle ha sagt. Alle fremmedkulturelle har nok dessverre blitt behandlet nokså dårlig av de hvite styresmaktene i Australia, inntil ganske nylig. Val fortalte meg om hvordan de kinesiske gullgraverne hadde fått slett behandling på 1800-tallet. Der det var eksempler på at de rett og slett var satt i land på øde kystområder uten vann og mat, nærmest i håp om at de skulle sulte i hjel. Og det gjorde mange og, men noen fant faktisk gull der de var, og en lov om government property ble innført. En lov som sa at det som blir funnet på bakken tilhører myndighetene. Noen kan aldri vinne, som det heter.

Her taler vel teksten for seg selv.

Aboriginene

Dette er en skamplett i australsk historie. Mange er beretningene om overgrep og jeg skal ikke gå nærmere inn på dette da denne siden jo skal være hyggelig og lesevennlig, men det ble i en lang periode faktisk lovet skuddpremie på urbefolkningen og at de ikke ble sett på som fullverdige mennesker.

De fleste nasjonaliteter er velkomne, bare de er hvite. Og landets egne, som var der først vises ingen respekt.

I dag har de riktignok fått mye land tilbake, særlig i Northern Territory, men betingelsene er nok litt feil. Egentlig skulle aboriginene blitt spurt om hvordan de selv vil ha det. Det nytter ikke å sette nomader i hus og tro at alt er greit. De vil for eksempel aldri bo der noen av dem har dødd. Helt opp på 70-tallet ble barna ganske enkelt tatt fra dem og satt i fosterhjem. En familie med fem barn kunne risikere å få barna plassert i hver sin delstat uten mulighet for å holde kontakten. Ikke rart at selvmordstatistikken og rusproblemene florerer i aboriginermiljøene. Det finnes hundrevis av interne språk og dialekter. Og det finnes bevis på at aboriginene hadde kontakt med fiskere fra nordlige øyer i nordøstre hjørnet av fastlandaustralia. Som sagt jeg skal ikke gå for mye inn på denne problematikken, men jeg tok noen bilder fra utviklingen i museet. Disse vil dere se på bildesidene.

Den virkelige immigrasjonen

Fra den andre verdenskrig og fram til langt utpå 70-tallet, spesielt på 60-tallet averterte australske myndigheter etter folk. Akkurat som en annen bedrift med mangel på faglige arbeidere, manglet Australia folk, henholdsvis hvite. Men nå i den senere tid er det et mangfold her som de fleste andre steder, heldigvis. Det er forresten en meget stor asiatisk andel her, og da snakker jeg folk fra Østen, ikke som britene kaller asiater, de fra midtøsten. I tillegg er det mange indere og etter hvert en god del afrikanere. Et lite FN i miniatyr om dere vil, fargerikt er det, og hyggelig. Smilende mennesker overalt. Australierne setter sin ære i å være hyggelige. De er så herlig avvæpnende at en riktig føler seg hjemme, selv om en befinner seg tusenvis av kilometer bortenfor en hver sivilisasjon. Her er det britiske høflighetssyndromet knyttet sammen med den litt røffere amerikanske byplanleggingen og kombinasjonen er meget vellykket. Bortsett fra veiprisingen. Flere jeg har snakket med sier jeg må gå og klage og det har jeg tenkt.

(Hjem) (Til Site Map)