Dag 15 - På Tasmania

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Vi er alle mennesker

Det var morgen, det var tidlig og egentlig hadde jeg verdens hyggeligste mennesker rundt meg. Senior gikk en tur og det samme gjorde etter hvert også Nelson. Igjen var Snork Fjertnes. Han viste seg å være av gresk avstamning, atletisk bygget, noe jeg kunne bedømme ut fra at eneste plagg var en forholdsvis liten underbukse, så langt fra bokser en kan komme. En annen ting som avslørte seg med lys i kabinen var at fyren kun hadde ett øyebryn, men på den annen side hadde han fått utlevert tidenes talegave. Jeg begynte å forstå hvorfor de andre hadde ”gått en tur”. Etter en oppvekst med kallenavn, brødre som fremdeles spiller profesjonell fotball og en klinkende klar interesse for Norge og den geografiske beliggenheten, nord for nordpolen, og jeg hadde stått med et bein i døra i lengre tid fikk jeg endelig sneket meg til å gå for frokost. I tillegg aler fyren opp sin familie og hester. Og så klappet vi til kai.

Må få.

Jeg var en smule dessorientert da jeg dro i land i Tasmania. Etter å ha gjennomgått den obligatoriske karantenen, der bilen blir gjennomgått og systematisk lettet for alt du måtte ha av frukt, grønnsaker og annet i de kategoriene, inklusive drivgasser og andre lettsindige gasser vi ofte tar med oss når vi vil ha oss en skikkelig uansvarlig fest for nabolaget, tauet jeg gjennom de mer flate partier av Tasmania uten å være spesielt bevisst.

Frodig skog.

Ja, jeg var trøtt. Jeg satt meg ned og studerte kartet. Hva pokker skulle jeg gjøre? Jeg hadde egentlig litt lyst til å dra på en såkalt forrest sky walk, men så var det avstanden da, over 300 kilometer på tvilsomme veier. Nå var ikke veiene her noe dårligere enn i Australia ellers, men det slang noen 100-veier innom her som jeg ikke ville anbefale noen å kjøre mer enn 80 på. Men, men. Kartet ble lagt fram og fornuften gled sakte men sikkert inn mellom tredje og fjerde jeksel.

Canyon, hule og dyrepark

Jeg ble enig med meg selv om å dra til et sted med både tradisjoner og spennende tilbud. Det ble dyrenes verden igjen. En dyrepark der leieboerne i enkelte tilfeller kunne hatt større revir. Men det var en livat og levende forsamling jeg møtte. Alt fra alpakka til vannbøffel. Fra emu til svin. Fra kenguru til tasmanske djevler, og mye, mye mer. Dette skulle bli en spennende dag. Etter 20 minutter powernap var jeg i gang, og fjellene ble besteget etter tur.

Zoo igjen

Først gikk turen til en lokal dyrehave, men etter alt oppstusset rundt den tasmanske djevelen måtte jeg bare ta den nærmere i ettersyn. Den er på mange måter Tasmanias nasjonaldyr, både i levende og flat tilstand. For det er ikke å stikke under en stol at disse skapningene tar seg en tur ut i veien etter mørkets frembrudd og las seg blende av møtende bilers fortreffelighet, Det de ikke har lært ennå er at disse møtende metallkonstruksjonene slår til, hardt og nådeløst. Og da har de ikke en sjanse, fryktinngytende tanngard til tross, og det samme med vombat’en, som ikke en gang har tenner til forsvar. Det er ikke så rart at det ligger en del flate utgaver av arten langs veiene på øya her. Kanskje det ville vært lurt å redusere hastigheten en smule. Men det blir som med pinnsvinene hjemme, de må bøte med livet fordi menneskene har dårlig tid.

Vannbøffel

Så får jeg også se den australske vannbøffelen som Val advarte meg mot. De holder til i Northern Territory og lusker gjerne over veien etter mørkets frembrudd. Og, som hun sa, treffer du en slik, har du ikke bil lenger, kanskje ikke liv, engang, mens bøffelen bare fortsetter mot andre siden av veien, kanskje med et lite snøft.

Vannbøffel. Kompakt greie.

Kenguruene var bare daffe i dag, det var jo godt og varmet og solen bare hang der. Ikke bare forresten, den går motsatt vei av hva jeg er vant til hjemme. Pussige greier, og så er det bare ukjente stjerner. Andre dyr som etter hvert har blitt en vane i australsk fauna er kameler av dromedartypen, hunder, de er jo ikke så spesielle og var heller ikke i zoo’en her, men er faktisk tatt med av europeerne og gjør sitt til at rev og dingo har trange kår på landsbygda. Et par lamaer gikk også og tråkket rundt. Riktignok var det alpakkaer, de som lager ull som er så ekstremt varm, men eneste forskjellen er vel lengden av pels, tror jeg. Jo da, det var mange andre dyr også, men jeg er da tross alt mest interessert i de typiske australske. Det var mange djevler her, og vombater og slanger og frosker og så videre.

Etter en snack med en boks cola, der jeg viste innehaveren hvordan han kunne lære de besøkende å unngå å få veps i halsen, dere vet trikset med å hindre veps å klatre ned i colaboksen, og alle andre bokser for den saks skyld, der en bare vrir hanken som dere åpner med foran hulet, så vips, vepsen finner en annen boks, går ferden opp mot hulen.

(til toppen)
 

Gunns Plains Caves

Dette skulle overgå mine villeste forventninger, og var absolutt verd ventetiden på tre kvarter før neste omvisning. Her hang og sto det stalagmitter og stalaktitter nær sagt overalt. I fargerike utgaver og lagt over perioder på flerre millioner år. Før vi gikk inn lot guiden, som driver stedet sammen med kona, la oss kalle ham Fred, oss kjenne på et avbrukket eksemplar som var så tykk, og lang, som en underarm. Den var tung. Flere kilo, så det var ikke vanskelig å være enig i Freds bedømninger av mange av hulens tunge utgaver på flere tonn. Den vi så ville det ta ca. 50 000 år å erstatte i naturen. Derfor fikk vi ikke lov å ta på noen ting, bortsett fra gelenderet og hverandre, hvis noen hadde behov for det. Dette er Australias største hule av denne typen. Fred pekte på og lyste opp utallige formasjoner og viste oss ”løver”, ”svigermora til broren”, ”bryllupskake”, ”Titanic” og en mengde andre lett gjenkjennbare saker og ting, og så var han jo brukbart morsom.

Ja vi elsker

Noe av det ”morsomste” han presterte på denne turen, var å fortelle om alle som har stått i ”katedralen” og synge, blant annet 42 irer for en uke siden, men han hadde aldri hørt en nordmann synge der før. Hva i all verden er det mannen står og sier tenkte jeg ett sekund, før det gikk opp for meg at fyren ville ha meg til å fremføre noe for samtiden. Protester falt selvsagt for døve ører og resten av følget moret seg kostelig over introduksjonen. Jeg hadde jo ikke noe valg. Det måtte bli ”Ja, vi elsker”. Så sto jeg der og sang da, av alle lungers kraft, og jeg må innrømme at det var en viss klangeffekt i det enorme rommet som den såkalte ”katedralen” utgjorde. Og om det virket klangfylt på meg så var visstnok denne klangen og akustikken enda mer hørbar for de som litt ved siden av. Hele det første verset ble framført og applausen ville ingen ende ta. Du verden.

Fantastiske vekster i hulen.

Vi fortsatte vår strabasiøse ferd gjennom ganger og hulrom av ymse størrelser og ålte, klatret og gikk, alt mens vi ble forklart tingenes tilstand av Fred, som belyste med både lommelykt og scenelys på vår ferd. Jo dette var verd 12 dollar.

Leven Canyon

Leven Canyon, var ikke mye leven der nå, nesten tørt.

Kaydale Lodge

På innskytelse stopper jeg for å stille sulten langs veien. Det er et privathus av anselig størrelse og som lyder navnet Kaydale Lodge. Middag, overnatting og tur i hagen. Jeg stusset litt på det siste, men ble mektig imponert over en hage som måtte være Kay Dales stolthet i livet. Det er den mest fantastiske hagen jeg noen gang har sett, og jeg fikk lov til å la meg avfotografere der jeg ville. Jeg tok flere bilder og en av døtrene til den noe rultne innehaversken tok et par bilder av meg i en helt spesiell avdeling. Se bilde. Jeg spiste, fikk låne, gratis, det trådløse nettverket, som nesten ikke flyttet på seg, og dro videre, mett og fornøyd.

Trådløst til sist.

Nå ble jakten på et hotell med trådløst nettverk tatt opp og ferden gikk til den lille byen Ulverstone, langs nordkysten av Tasmania. På det tredje forsøket fikk jeg bingo. Her var prisen meget bra, 86 dollar, som jeg så damen skrev ned til 80. det var restaurant tilknyttet på egen såle, med alle rettigheter. Stort rom med trådløst nett av en rask type, gratis! Jo dette var meget bra. Jeg fikk til og med lov å ta med et par øl på rommet fra restauranten. Rommene her lå ved siden av hverandre, med inngang fra utsiden, på gateplan og kun en etasje. Slik vi ser motellene fra USA. Endelig kunne jeg jobbe litt med tekst, bilder og sende over til Henning på andre siden av jorda. For de som kommer til denne byen kan de kikke etter Best Western Bass & Flynders Motor Inn, og den ligger på Eastland Drive. Den drives av et par som heter Kathy og David. Kjempehyggelige folk.

... neste dag......

(Hjem) (Til Site Map)