Dag 16 - Mer fra Tasmania og turen tilbake med båt

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Dette ble en dag der jeg fikk sitte å jobbe flere timer på rommet etter at jeg strengt tatt skulle vært ute klokka ti. Jeg gikk ut i ti minutter mens de klargjorde rommet og så kunne jeg gå inn igjen og jobbe. Det var jo en del å skrive hjem om og bilder som skulle reduseres og sendes og slikt. Dette tar tid og da var det jo supert at jeg fikk lov til dette. Da jeg skulle betale regningen, som etter hvert inneholdt en natt, tre øl ved bardisken, eller var det fire?, og en herlig middag. Så fikk jeg ta med meg to øl på rommet i går kveld til skrivingen, og så spiste jeg to fruktnøttsjokolader fra skålen på rommet. Alt dette kom på 118 dollar. Gange med fem, for å finne kroner, var dette absolutt hørbart. Veldig bra service, veldig hyggelige mennesker, til tross for at dusjavløpet tettet seg i dag morges, slik at David måtte være vaktmester. Jeg fulgte selvsagt nøye med for å se om han taklet faget, og det gjorde han til fulle. Nå vet jeg hvor jeg kan få tak i hjelp om jeg skulle trenge.

Devonport

Så gikk turen videre til Devonport og her havnet jeg inn i et Hans & Grethe eventyrhus. Det var et morsomt innslag med god mat, drevet av en familie. Mor, far og minst to barn, voksne sådanne. The Gingerbread House, er navnet og det ligger rett utenfor ferjeleiet til Spirit of Tasmania, dersom noen skulle få det lure innfallet å besøke denne herlige staten med de trivelige menneskene sør for Australia.

Eventyrhus er tingen å selge mat i.

Kenguruer.

Det har ikke alltid vært så mye kenguruer i Australia. Da de hvite kom til landet var det tvert i mot ganske få til sammenligning. Da jordbruket skjøt fart og avlingene vokste sa kenguruene til hverandre: Alt dette, til oss??!!! Og så satte de i gang med etegilde og reproduksjon. Siden har de gjort nettopp det, og blitt tallrike. Det er i grunn underlig at folk her ikke har begynt å spise kenguru for lenge siden. Men det har de antakelig gjort, uten at det er allment kjent. Flere jeg har snakket med sier at mor laget kengurukjøtt i oppvekstene deres uten at det ble gjort noe stort nummer av det. Navnet ble knapt nevnt, for det var nok litt forbundet med fattigdom å spise den typen kjøtt. Nå begynner det å bli en delikatesse.

5 timer

Nå har jeg fem timer å slå i hjel før båten går og jeg har nettopp spist Dalai Lama, eller rettere en pizza oppkalt etter ham. Den smakte guddommelig, for å si det sånn. Og et par av bordene her lignet til forveksling de vi har på pizzarestauranten på Hjemseng, der jeg bor.

Legg merke til de spesielle bordene.

Jeg ble jo nesten litt nostalgisk. De var noe tynnere i utgaven og litt mer lettvint i oppstøttingen men like fullt et morsomt innslag for meg, og dette lot jeg dagens driver få høre. Han ble veldig entusiastisk over at noen endelig satte pris på familiens initiativ og fortalte meg hvordan det hang sammen at de bordplatene ble det de er i dag. De hadde et stort tre på eiendommen sin, som verken kunne brukes som ved eller annet. Det var en luftig tresort, men den inneholdt ikke de nødvendige oljene for at det skulle brenne godt. Det eneste fornuftige å bruke det var å kaste fikk de høre. Det var da de fikk ideen til å lage bordplater av dem, noe jeg fikk inntrykk av endelig betalte seg, i dag. Jeg fikk gratis cappuccino.

(til toppen)

Lys i taket

Det var de mest sultne ble vi fortalt, de som ville tiltrekke seg insekter fra lavere strøk av hula med lyset sitt. Men selvsagt kom jeg i fokus igjen, for jeg hadde tilfeldigvis kjøpt meg en t-skjorte om bord på båten. Det var bilder av disse søte små Tasmanske djevlene med teksten ”Bite me”, og den lyste selvsagt mye sterkere enn de stakkarene i taket. Hey, devilman, turn off your t-shirt”.  Heldigvis hadde jeg tatt med jakke ned i grottene, ellers ville jeg måttet tatt av t-skjorten og jeg vet ikke om det ville vært noe mindre selvlysende.

Jeg fylte mine fem timer godt. Jeg dro til den butikken jeg hadde blitt forespeilet av Kathy på motellet, og dro lystig i vei. Denne butikken var ulikt alt jeg tidligere har opplevd av butikker. Den var overfylt av alle mulige og umulige, alle tenkelige og utenkelige ting. Fantasien til de fleste ville komme til kort her. Dessverre var det film og fotoforbud, og det er virkelig synd for her var mye jeg kunne tenke meg å gjengi. Men det finnes heldigvis postkort, og disse kan jeg avfotografere og sette inn her. Det syntes de bare var hyggelig. Tenk dere alle tegneseriefigurer som noen gang er tegnet. Alt fra Betty Boop, som hadde et eget rom, til Alice i eventyrland, med alle kaninhodedukkene og reklamefigurer fra amerikansk tv. Rollefigurer fra mer eller mindre kjente temaer på tv. Det var så enormt at det ikke lar seg gjengi i ord. Jeg skal ta bilder av kortene i morgen, så får vi se hva som dukker opp. Det var også egen skrekkavdeling, som var ment å skremme. Særlig redd ble jeg riktignok ikke, jeg gikk av butikken med tørre bukser. I tillegg var det et eget speilrom der de med enkle midler hadde laget en speilboks. Man gikk ut på en bro og hadde speil under, over og på alle sider. På den måten så jeg uendelige kopier av meg selv i alle retninger. Annenhver gang foran og bak. Morsomme effekter. Ute var det en romersk avdeling med alle statuer som er laget opp gjennom årene. Det var kjoleavdeling med dokker som kunne ta pusten fra de mest samleivrige. Og alle ble mottatt i døren på vei inn med en fudge. En slags tasmansk karamell. Siden jeg aldri hadde vært der før fikk jeg kart utlevert med retningsbestemte piler, for at jeg ikke skulle gå meg bort og ble innelåst etter stengetid, går jeg ut fra. Det var nok mystisisme i rommet til å tenke at en og annen gjest satt på en eller annen hylle og stirret tomt i veggen etter å ha blitt transformert inn i dokkeverdenen, bare fordi han eller hun var for stolt til å ta i mot kart, ved første besøk. Tror ikke jeg ville vært nattevakt der, noen av dokkene virket skremmende virkelige. Jeg måtte klype flere i kinnet for å være sikker.

Hurra

Ville bare ta med på tampen at jeg har sovet godt på båten i natt. Ingen unødige kroppslyder og jeg delte lugar med to hyggelige gutter fra Melbourne. Pratsomme, på sin ultrabrede dialekt, som kjennetegner så mange australiere. De mente at Canberra Space Centre, pleide å hete, Parks Space Centre, og ble meget overrasket da jeg fortalte at det for mange er kjent under navnet Tidbinbilla, noe de mener må være for at området muligens kan ha vært ført tilbake til aboriginene. Sannelig om jeg vet. Og nå må jeg i land.

... videre på the Great Ocean Road og mot Adelaide...

(Hjem) (Til Site Map)