|
Dag 17 - begynnelsen på Great Ocean Road |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
|
Den lengste dagen på veien hittil. Oppstart med landgang klokka seks. Var vel i land ca halv syv og med litt venting for å få igjen gassflasken som måtte leveres før avreise til Tasmania, dere vet den som DriverWheel velvilligst la inn i campingutstyret, og som havnevesenet uten å blunke hadde somlet bort, så endte hele greia med at havnemannen hentet noe på overskuddslageret og håpet det var okey at jeg fikk fire flasker i stedet. Jeg sa at det var sikkert helt greit og dro. De er en hyggelig rase disse australierne, alle hilser og spør hvordan jeg har det og det er aldri snakk om å si farvel, det er alltid see ya. Det er ikke bare det at de sier dette til enhver tid, de er så åpenbart hyggelige og virker som de oppriktig mener det. Og det er da ikke noe i veien med det, bare det at det er litt uvanlig for en som kommer fra det noe kjølige nord, der folk som regel har mer enn nok med seg selv og det å snakke til andre på bussen er en vederstyggelighet som ikke passer seg, nemlig. Her er det befriende annerledes, og takk for det. Great Ocean Road
Starten av en stor vei som begynner i Torquay La oss ha det helt klart med en gang. Great, i Great Ocean Road, står ikke for at veien i seg selv er så stor og bred og rett, den står for at utsikten er great. Og det er den, rett og slett til tider fantastisk. Veien i seg selv er mer av den norske typen, full av svinger, bakker og plutselige innfall, der en sjåfør blir satt på de mest vannvittige prøvelser. Og la meg si med en gang. Stopp aldri på en australsk vei på høyre side og nyt en eller annen utsikt, for så å sette seg inn i bilen og kjøre videre uten å tenke på det man gjør! Da kan en risikere at det er det siste en gjør på en stund. Jeg gjorde det i dag. Kjørte ut på veien og tenkte på utsikten, og fortsatte på høyre side av veien! Det er ikke bra, hvert fall ikke her. Og det varte da heller ikke før det kom en bil mot meg i mitt eget felt, på denne svingete og til tider kronglete veien. Noe som ikke stopper australierne fra å utstyre veien med rause fartsgrenser, 100 i dette tilfelle. Jeg var ikke sen om å komme meg over i mitt eget felt og jeg formelig hørte ukvemsordene hagle. Ikke bra. Full skjerpings er tingen. Litt spesielt Før jeg kom til diverse utsiktspunkter så ble jeg henledet til en slags utsikt jeg aldri fant, men den ledet meg fra et ganske så høyt punkt til å dale kjapt og effektivt i temmelig loddrett bane ned i en dump. Her var kun en snuplass og i enden av den snuplassen sto et skilt. Og dere gjetter aldri hva som sto på det skiltet. Her nede i Australia, på andre siden av planeten vi deler, sto et skilt med navnet Hutaheita på. Hva gir dere meg for den? Hutaheita!
Hutaheita! Hva gir du meg? Utsiktspunkter Det er ikke langt mellom utsiktspunktene på Great Ocean Road. Det første store inntrykket utover det å sveipe innom havet fra tid til annen, var noe som selebert som en ”Rainforrest Walk”. Jeg kunne jo ikke la dette gå fra meg og tauet av veien, på rett side. Her traff jeg Joseph. Han var ikke en av de tolv disiplene, de traff jeg senere, men en typograf fyr fra nettopp Victoria, som fortalte at han har bodd her i 55 år uten å ha vært utenfor sin egen stats grense. Tror han var litt imponert over min tur.
Tur i tropisk regnskog. I tillegg hadde han som hobby å fotografere sopp, av alle ting. Vi gikk sammen på denne regnskogstrasken og tok bilder og filmet litt og snakket om dette og hint. Han var en koselig kar son lovet å stikke innom sidene for å titte på bilder. Teksten ville han ikke begi seg ut på. Utrolig mange av de jeg har snakket med på min ferd har insistert på å få adressen for å se hva jeg opplever, selv om de ikke skjønner det skvatt. Det er derfor jeg kaller dem hyggelige, for det så ekte. Apostler på rekke og rad Etter hvert dukket det opp ting i havet. Eller retter sagt, de sto fastboltet til grunnen men havet må ha en del motforestillinger mot disse, for de har nå kastet sine vannmasser inn over disse stakkars kalkstensmassene i så mange år nå at de totalt har undergravd enhver form for tillit. Resultatet er at de forandrer form og størrelse. De blir etter hvert totalt omgjort og ender på trynet i sitt eget reir, for å si det slik. Det er sånn naturen er her. Kysten er i konstant forandring. Derfor er det veldig viktig at alle som besøker disse utsiktspunktene holder seg på de oppmerkede stiene med dertil egnet rekkverk, da klippene er ustabile, som det heter. Det ble tatt en god del bilder, og de av dere som er meget observante vil se at det mangler en apostel. Det har seg nemlig slik at det er en fallen apostel blant de tolv, og da er det jo fristende å dra ordspillet i den retning at det da må dreie seg om Judas, men så enkelt er det ikke, om jeg må få dra en liten parallell, uten å bli religiøs midt oppe i det hele. Det er nemlig slik at inntil ganske nylig har Judas fremstått som symbolet på en tidlig quisling, han som anga Jesus og derved dro menneskene inni fordervelsen, hvis vi skal ta kristendommen bokstavelig. Nå er det tydet en ny skrift av de såkalte dødehavsrullene. |
Her mangler det en som nylig falt på sin post. Her er nemlig ikke bare apostler, men buer og buer og arker. Og det er avkjørsel til hver og en. Dere kan jo tenke dere at dagen gikk med da jeg stoppet på omtrent hver holdeplass. Tok bilder og gikk og gikk. For det er ikke å stikke under en stol at det er anlagte veier ut til disse utsiktspunktene, og alle går det ikke an å kjøre ut til, og da må vi bruke apostlenes hester, som det så populært heter. Jeg vil presentere en del bilder og ikke trette dere med for mye tekst, men kun få nevne at den såkalte London Bridge ikke lenger henger sammen. Da blir det som i sangen; London Bridge is falling down, falling down, falling down! For det var nettopp det den gjorde, på 60-tallet.
London Bridge has fallen down. Inntil da hadde folk kjørt ut til første buen og parkert der for så å gå over til neste og til neste, på denne naturlige brua. Før den plutselig og uten forvarsel deiset i vannet med et skikkelig plask. Ikke rart at myndighetene er litt skeptiske på å ta unødige sjanser med folks liv, (les turistene). The Schomberg Inn Det begynte å bli sent og jeg begynte å bli sigen. Selv en power nap i bushen, etter en halv kremert kylling med slafsete chips i Apollo Bay, var øyelokkene usedvanlige signe. Konsentrasjonen ble derfor innstilt på sengeskilt langs veien. Til slutt dukket det opp ett i rett øyeblikk. Da var jeg i ferd med å passere Peterborough. Der har vi det igjen, altså. Disse engelske navnene. Jeg har jo byttet tog flere ganger i Peterborough. Blant annet en gang der jeg måtgte dra sør England rundt for å rekke flyet på Stanstead i siste sekund, men her var jeg altså i villeste Australia og grepet fra moder England vil altså ikke slippe taket. Stakkars folk som lever under en slik arv. Her er jag da, på et Inn til 79 dollar natta. Ikke dårlig, det heller, men de har ikke nett, og det er ikke bra. Jeg får skrive ferdig alt i kveld og ta en tur opp i gata for å oversende til Henning i morgen formiddag. Rart å tenke på at når jeg sitter her og sliter med øyenlokkene om kvelden så spretter dere morgenyre rundt om i gamlelandet og vet ikke hva dere skal finne på i ren overskuddsrus, det er jo søndag formiddag for dere i skrivende stund.
Dagen avsluttes på The Schomberg Hotel Hai på menyen Jeg måtte jo ha mat i magen da jeg ankom dette Inn, på Great Ocean Road. Jeg henvendte meg til damen bak disken og bestilte, samtidig som jeg pratet litt i øst og vest om hva jeg gjorde akkurat her og så videre. Jeg har jo blitt vant til det, for de fastboende er jo så til de grader engasjert og ivrige, men ikke alle. Jeg følte her at jeg ble oppfattet som en smittsom sykdom og at det var bortimot likestilt med både pest og plage å snakke mer om annet enn bestilling. Så da ble det med det. Jeg spurte da høflig om det fantes hai på menyen, da jeg hadde til gode å smake på dette. Jo da, det hadde de, og den går under navnet Flake- Da ble det flake, buttered and fried. Og det smakte fortreffelig. Dette var jo egentlig en fish & chips, bare det at torsken var byttet ut med hai, og hvorfor ikke? Vil bare til slutt nevne at sjefen sjøl, bak disken var vennligheten sjøl og dro fram det ene kartet etter det andre da han hørte hvilket ærend jeg var ute i. Og helt til slutt. Gipsy er ikke en han, hun har lurt meg en smule der, det er jo en kvinnestemme, så heretter er det en hun. Det kom også fram i dag da hun ledet meg inn på ville veier. Hun har vært litt opp og ned i det siste og i dag ville hun ha meg vekk fra Great Ocean Road, uvisst av hvilken grunn, men jeg overhørte hennes protester ved å trekke ut ledningen, og gjorde meg opp et par tanker i retning av om det var mulig å gjøre slikt i andre sammenheng i livet…..
|
|||
|
(Hjem) (Til Site Map)
|
||||
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)