|
Dag 19 - Adelaide... |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
|
Ble en stor forflytningsetappe. Jeg startet dagen med å finne ut at South Australia ligger en halv time tidligere enn Victoriatid, og derfor også en halv time nærmere hjemme. Nå er diffen bare 9,5 timer. 110-vei Jeg la i vei og fant ut at her skal en tunga i rett munn når en kjører på highwayen. Greit nok at det er 110 her, men veibanen er i underkant av tre meter og det er kun en kjørebane hver vei.
Da er det litt på kanten å møte et av de australske vogntogene i samme hastighet der de durer fram med to tilhengere bak trekkvogna. For ikke å snakke om når to slike møtes, men de er vel vant til slikt. For å sitere en forfatters oppfattelse av australske highwayer. ”Derfor har Great Western Highway de skarpe svingene og bredden til en vei, beregnet på en tid da bilførerne hektet på seg kjørebriller og startet bilen med sveiv.”* Beach Port Første stopp ble Beach Port, en søvnig liten fiskelandsby kombinert med turisme, som huset 400 sjeler fast. Her var det en brygge som fascinerte meg stort. Den fungerte som et fiskemottak, der en faktisk kunne trille fangsten inn på skinnegående vogner. Jeg måtte jo helt ut på tuppen, og det slo meg at den var noe vaklevoren underveis.
Enkelte steder måtte jeg stoppe og gynge litt for å sjekke om det var meg eller brygga. Jeg hadde en utbredt følelse av at det hele svingte noe voldsomt mens jeg gikk. Jeg slo meg til ro med at det må ha vært fantasien. Jeg likte ikke helt tanken på at dritten skulle velte meg på. Gudene må vite hva som ventet der nede i det grønne vannet, som langt fra var klart. Noe som kom av en mudringsprosess der inne på land. Der flere gravemaskiner flyttet sand, uvisst av hvilken grunn, fra ett sted til et annet med 200 meters mellomrom. Det blåste uavlatelig og med medvind utover ble det stridt å komme inn igjen. Jeg måtte bare måle avstanden mellom ytterste punkt og fastlandet og begynte å telle skrittene. De er litt lettere å følge med enn meter. Da jeg sto velberget på tørt land hadde jeg vandre, helt nøyaktig 844 skritt, og hvis vi regner med ca. 75 cm pr. skritt så havner vi på 633 meter. En lang brygge med andre ord. Delvis uten rekkverk. The Big Lobster Et stykke ut på Princes Highway, som for øvrig strekker seg rundt det meste av kontinentet, vokser det plutselig opp en kjempehummer av bakken. Den er flere meter høy og veldig kunstferdig utført.
Jeg fant den! Den bortkomne kjempehummeren er ikke lenger på rømmen, den står tjoret mellom Kingston og Policemans Point. Jeg har lest litt om denne hummeren og andre tilsvarende innslag, deriblant The Giant Banana, borte på østkysten, som startet denne trenden med forvokste skapninger. Nå stor det; under new managment, på et skilt her, så jeg går ut fra at konseptet ikke har gått over alle forventninger, men det er utvilsomt et blikkfang. Og jeg snublet helt tilfeldig over den, selv om den er noe vanskelig å overse. Det ligger omtrent 60 slike spredd utover hele Australia. Her kan besøkes, en reke, sverdfisk, østers, koala, gressklipper, appelsin osv. I tillegg fløy verdens største kakerlakk forbi ansiktet mitt mens jeg sto parkert ved hummeren. Hadde den hatt klør ville den vært på størrelse med en middels krabbe tenker jeg, Jammen godt jeg sto stille. Jeg rullet ned vinduet og lot den spasere ut i friluft. Den var svær! Tror ikke den ville fått plass i en fyrstikkeske. Flatt og enormt stort. Jeg vil ikke la det gå igjen til det kjedsommelige, men dette landet har mye plass. Det er lett å legge igjen ting her for deretter å aldri finne det igjen. Det gjelder også mineralforekomster. Utallige er de historiene om folk som har kommet vandrende, mer eller mindre fra seg av tørst og vannvidd, fra den store outbacken, med historier om enorme gullfunn, for så å aldri finne dette igjen. Den største skulle visstnok dreie seg om en hel åsside av rent gull. Aldri funnet igjen. En fyr kom drassende med en klump på flere kilo, men da han skulle vise hvor dette var kom han til kort. Må jo være temmelig frustrerende. Han lette visstnok resten av livet, mer og mer desperat, til han omsider tørstet i hjel på in leten. Øde Det er så øde her at tanken på å stoppe på en rasteplass, kle seg splitter naken, gå ut i midten av veien, synge nasjonalsangen, alle versa, gå rolig tilbake til rasteplassen, kle på seg igjen i ro og mak, før det ville kommet en bil forbi. Bare for å understreke hvor øde det er her. Det ble med tanken, men den var litt lokkende. |
Denne kyststrekningen heter Younghusband Peninsula, og den er lang og veien rett. Underveis dukket det opp noen enorme flater som på avstand så ut som vann. Det var det ikke. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være salt, enorme uttørkede saltsjøer. Men kenguruer var det lite av. Policemans Point Dette var et sted på kartet som pirret nysgjerrigheten. Det må jo ha foregått noe spesielt her siden det bar et slikt spesielt navn. Kan en politimann ha dødd på post her mens han overvåket diamantsmuglere og ventet på backup på 1800-tallet tro? Eller var det andre spennende muligheter? Nå er innbyggerne i South Australia meget stolte av å være den eneste staten i samveldet hvor det ikke ble deponert fanger i den innledende fasen av landets historie. De de ikke nevner er at staten faktisk ble grunnlagt av en. Nemlig Gibbon Wakefield, en bemidlet person med usunne tilbøyeligheter. Så fra en fengselstilværelse i London, startet han på sin plan med å selge parseller til nøkterne personer og bruke pengene til å betale for folk som ville jobbe for disse. Noe alle ville tjene på. Det gikk ikke så bra med Wakefield og prosjektet hans i praksis, men en ny delstat ble født og Adelaide planlagt. Det sies at Canberra og Adelaide er to byer i Australia ingen vil være i. Og det kan vel stemme til en viss grad. Canberra er en park med rundkjøring rundt, mens Adelaide er mange parker. Men her er også en mengde spillecasinoer, noe som tydeligvis trekker folk. På toppen av at akkurat nå skal det foregå et billøp her og resultatet er at det omtrent ikke er hotellrom å oppdrive. Jeg svingte innom noe som kalte seg Coorong Hotel Motell, der har vi det igjen, og tok en prat med innehaveren. En trivelig kar, som støttet opp disken etter beste evne. Han fortalte at det ikke Policemans Point ikke hadde noen historie i det hele tatt, og at det bare var et navn som alle andre. Jeg mistenker australiere som ikke helt er oppdatert på egen historie å dra denne for oss hjelpeløse turister som er uten mulighet til å sjekke fasit. Jeg vil fortsette å leve i troen om at en heltemodig og tapper politimann ga sitt liv i troen på lov og rett for 150 år siden og som egentlig fortjener en bauta der ute for sin heltemodige innsats for lov og orden. Fyren var hvert fall hyggelig nok han, selv om han hadde en svensk 20-kroneseddel hengende på en tavle full av sedler og annet løsøre fra hele verden, hengt opp av turister som har stoppet på sin vei for å leske en tørr strupe. I mangel av norske sedler, fikk fyren mitt visittkort med navnet på denne websiden, noe han ble meget glad for og satte i gang å henge dette opp på tavlen mens jeg la i vei mot Adelaide. Old Tailem Town Rundt et lite sted kalt Meningie dukket det plutselig opp et skilt til en nybyggerby ved navn Old Tailem Town.
En by som oppnevnte seg til å være totalt autentisk fra den første tiden, og jeg kunne fra veien se gamle lastebiler, togvogner og annet utstyr fra den tiden hvor alt var i barndommen her i landet.
Det kunne vært artig å tatt nærmere i øyesyn, men dessverre var det stengt klokken 17.00 og nå var klokken 18.00, så da så. Kangaroo Island Jeg var lenge lysten på å svinge nedom denne øya for å se om det kanskje var noen eksemplarer der som hoppet rundt til ære for langveisfarende. Fyren ved Policemans Point, hadde fortalt meg at ”de var der ute, overalt, men du ser dem ikke om dagen, for da ligger de og drar seg under et tre, de er late, skjønner du, late. De drikker doggen av blader og slikt om morgenen, og så spiser de bladene. Resten av dagen drar de seg. Og koalaene”, fortsatte han, ”de er helt steine hele tida, for de tygger disse bladene fra trærne de sitter i og de gir rus, de er helt steine, hele tida. De er derfor de sitter så mye stille. Spiser og driter, det er alt de gjør.” Gipsy ledet meg helt inn i Adelaide, selv om jeg hadde programmert henne til å ta meg til denne øya. Når jeg først var her kunne jeg like godt finne et sted for natten, for det begynte å bli sent. Jeg ringte først de tre Best Western, som var her men de var alle fulle. Så ble det dør til dør aksjon, uten særlig hell. Til slutt ringte en hyggelig hotellmann en kollega som drev et pubhotell med spillehall og der fikk jeg et rom. Nå var jeg en smule oppgitt og drittlei og forskjøv tanken på Kangaroo Island ut i periferien, det var tross alt neste 30 mil hver vei. I tillegg skulle jeg levere bilen her og finne fly til Perth. Apropos bilen Tror ikke den helt likte seg nå på slutten. Det pep i forstillinga og airconditionanlegget ga meg en skrekk da den plutselig ga opp, og det ble stekhett i bilen. Etter en liten stund funket den igjen. Og slik gikk det resten av dagen, med små pauser fra den kanten. Det er virkelig varmt ute. Hver stopp gir meg følelsen av å forlate et temperert rom og gå ut i en bakerovn. Luften vibrerer. * Bill Bryson, Down Under.
|
|||
|
(Hjem) (Til Site Map)
|
||||
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)