Dag 20 - Fra Adelaide og med fly til Perth.

 

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

 


Forlater Adelaide

Jeg kan, med hånden på hjertet, ikke påstå at jeg forlater Adelaide med gråtende hjerte, og jeg må si meg, til en viss grad, enig med de som sier, styr unna. Her har det ikke vært hjerterom å snakke om og jeg har følt meg litt tilsidesatt og ikke velkommen i nærheten av hva de andre byene og plassene jeg har stoppet ved har avstedkommet. Med unntak av Canberra, for det var jo bare en rundkjøring med en park i.

Qantas med den røde halen

Jeg sitter jo i min vane tro litt utover utsjekkingstid på hotellet og gjør ferdig dagen før på laptopen. Så også i dag. Til jeg får det for meg at jeg kanskje skal ringe flyplassen for å sjekke når det går et fly vestover. Etter å ha hørt dagens reklame avløst av diverse tilbud, får jeg omsider audiens hos en hyggelig stemme som gjerne vil hjelpe. Jeg ber da om telefonnummeret til Qantas, det ledende flyselskapet i Australia. Dere vet de flyene med rød hale med en kenguru på. Et øyeblikk sier stemmen og jeg er igjen overlatt til reklame og tilbud, ikke bare en gang men om og om igjen. Jeg er en tålmodig mann, det vil jeg påstå, men dette tok til og med jeg meg noe nær av, og jeg greide ikke helt å holde tilbake et lite oppgulp da hun omsider spurte om det var noe hun kunne hjelpe med. Jeg sa at jeg ble lovet hjelp for et kvarter siden og lurte på om hun måtte reise av gårde med bil for å innhente nummeret til Qantas. Hun ble merkelig spak og unnskyldte seg med at det var veldig travelt i dag, men da fikk jeg nummeret tvert. Der fikk jeg beskjed om at det var en ledig plass på QF 585 med avgang 14.45, altså om tre timer, og jeg sa ja på flekken. Turen kostet 315$ og var den billigste, alternativt 850$. Book meg nærmest pep jeg inn i telefonen, sliten etter en halv time med tellerskritt. Og så var det en runde med utveksling av navn og nummer og VISA og det hele. Dere vet, det er ikke alle i engelsktalende land som takler norske navn like godt og damen hos Qantas var ikke engang australsk, så her tok det tid. Alt mens jeg pakket sammen mitt pikk pakk og satte i gang bensinsluket og plottet inn adressen til Boomerang Cars.

Boomerang Cars

Det viste seg at de var på andre siden av byen, i utkanten, mot flyplassen, så dette lovet jo bra. Jeg måtte innfinne meg i innsjekkingen senest kl. 14.00, ellers ville jeg miste billetten inklusive pengene. Da jeg rundet hjørnet 261 Currie Street stoppet jeg opp på den lokale bensinstasjonen, gikk inn og spurte etter Boomerang Cars, noe de aldri hadde hørt om. Merkelig tenkte jeg og så på klokken. Halv ett, fremdeles god tid, men jeg ante jo ikke hvor lang tid det ville ta og sjekke bilen inn. Den skulle jo gås over for eventuelle nye skader og slikt, og at de gamle fremdeles var der. Så viste deg seg, vel ute på fortauet at gode gamle Boomerang Cars var nærmeste nabo. Jeg stusset litt over de geografiske kunnskapene hos bensinfolkene og gikk inn og ropte etter folk.

Nick Adams, mer enn en skap UFO-ist

Det svarte langt bak i lokalet, bak en rekke stablete biler av ymse årganger og vekslende kvalitet. Langt der inne i mørket viste det seg å være et kontor og jeg ble bedt inn. Bilen kunne ikke vært parkert bedre, da dette viste seg å være fem meter unna, med kun en vegg i mellom. Nick Adams var navnet og han viste seg å være en meget hyggelig mann, full av humør og til de grader UFO-interessert.

Nick Adams. UFO-interessert bilutleier i Boomerang Cars

Noe som, sakte men sikkert, utfoldet seg. Da han hørte at jeg hadde jobbet på et seriøst plan med slike ting i 27 år, fram til år 2000, var det gjort. Han lastet inn en god del materiale på en 4 gig minnepenn jeg hadde med og som jeg kunne kose meg på flyet. Han hadde også sine helt spesielle meninger om mangt, som jeg ikke skal ta med her, bortsett fra å nevne at han var det vi kan kalle en troende. Litt utover det vi jobbet med i Norge, med andre ord. Han fortalte at den egyptiske kalender slutter i år 2012, (for øvrig det samme som mayakalenderen, O-Gs anm). Deretter hadde han sjekket rundt hva som skjer i 2012, og funnet ut at de Olympiske Leker går av stabelen i England det året. Og at det er årsaken til alle kornsirklene blant annet. Alle kameraer peker mot England i de ukene og Nick var overbevist om at det ville bli landing der med full pakke. Alt jeg kan si er at vi får vente og se. Jeg synes jeg har hørt dette før, men den som lever får se. Uansett var Nick det  hyggeligste jeg møtte i Adelaide og jeg måtte virkelig mase litt for å få oss i retning flyplassen. Han hadde nemlig tilbudt seg å kjøre meg ut. Don’t worry mate, it’l only take ten minutes, we’ll leave at one fourtyfive. Skulle ønske jeg hadde litt av den selvsikkerheten, men det var tross alt min rumpe som hang på greip med en billett som ikke lot seg refundere. Han gikk med på å dra fem over halv.

(til toppen)

 

 


Adelaide flyplass

Utrolig snille disse australierne. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. De er jo hjelpsomheten selv, og så uanstrengt. Det virker så naturlig at jeg er villig til å tro at det er nettopp det. Da jeg ankom hadde jeg jo ikke noen form for billett. Det eneste jeg hadde å forevise var mitt blide ansikt, mitt navn og et nummer. Det siste var nok avgjørende. Da stiller det opp en fyr i uniform og forteller nøyaktig, steg for steg, hva jeg må gjøre for å få ut en billett fra en av automatene, slik at jeg kan ta med den til innsjekking. Strålende, jeg har alltid vært bortskjemt med utsendt billett, enten pr. skranke eller via internett, så dette var en ny erfaring. Innsjekking OK, deretter frokost, som jeg ikke hadde rukket tidligere, og så til gate 19 og avgang. Og her sitter jeg nå, på flyet og skriver, så langt det lar seg gjøre. Vi har en voldsom turbulens, så jeg finner nesten ikke tastene. Til og med flyvertinnene må sitte med sine vogner og ta en pause. Det er tre timer og et kvarter mellom Adelaide og Perth, forhåpentlig er vi snart ute av disse humpene. Det lyser en rød strek under annet hvert ord her nå, som må rettes.

Perth, en stressende opplevelse

Nå er det sikkert noen som reagerer litt på overskriften, for Perth er jo kjent som en av de mest laid back byene i Australia. Vel, det er den sikkert dersom en har et sted å bo, men dersom en kommer uanmeldt, slik jeg har valgt å gjøre det på denne turen kan det fort bli skjebnesvangert. Jeg landet og stilte klokken til rett tid og tok en taxi inn til sentrum. Et sentrum med all mulighet til å bli et minneverdig sentrum. Pulserende og livlig, selv på dagtid, og lite men kraftig. Jo, her skulle det bli godt å være til et par dager, tenkte jeg, helt til jeg skulle få et rom for natten. Det ble nei, nei, nei , nei over hele linja. Her er alt booket i lang tid, prøv et annet sted. Der sa de for øvrig det samme og i tillegg sa de at de hadde forsøkt å ringe rundt for en dame og da var det ingen mulighet i hele sentrum. Selv rommene til 400 dollar var tatt. Visstnok hadde dette litt med en kraftig syklon oppe i nord å gjøre. Det hadde kommet tusen ekstra mennesker til byen i forbindelse med dette og med den travle tiden på året dette er fra før ble det en smule kaotisk. Jeg hadde ikke noe valg og hyret en taxi igjen og dro på hotell og motelljakt i utkanten av byen, og utover mot flyplassen, uten hell. Til slutt prøvde jeg backpackerstedene og til og med der var det stappfullt. Men hva gjorde Josef da det var fullt i herbergene? Jo da, han fikk ligge i stallen, i mitt tilfelle betydde dette en natt på sofaen på et backpackersted. Synd dette da jeg virkelig hadde gledet meg til denne byen som jeg har hørt så mye pent om. Jeg hadde bestemt meg for to ting under oppholdet i denne byen, noe som understreker hvilke avstander vi snakker om i dette fantastiske landet. Her har de noe som kalles Wave Rock, og den står litt over 300 km ute i ørkenen i sørøstlig retning. I tillegg vil jeg se noe av det første liv som kom til på land og som fremdeles er i virksomhet, og det eneste tilgjengelige sted i verden dette forekommer er i Sharks Bay, og det er ca. 700 km nord for Perth. Rett oppi gata altså. I morgen må jeg sjekke flyruter og evt. Leiebil igjen. Jeg begynner jo å bli en rev på dette med å kjøre bil på venstre side.

Aboriginene.

Jeg har alvorlig talt ikke sett mange av urinnbyggerne etter jeg kom hit til landet. Det var et par på gata i Sydney som underholdt, danset og solgte sine ting. I Tasmania så jeg ingen, i Melbourne så jeg ei dame, som gikk med blikket trygt forankret i asfalten, og på trikken satt hun pent og pyntelig med beina innunder setet og hendene i fanget med blikket ned. Virket ikke spesielt utadvent. I Adelaide så jeg ingen. Her i Perth har jeg hittil sett to og de var fulle. Et par som kranglet på hver side av en seksfils gate. Det var hørbart og ikke noe vakkert syn. Jeg husket plutselig et uttrykk jeg har lest der de om tales som stakkarslige frakoblete mennesker. Og det kan nok stemme, men det passer nok for flere mennesker rundt om i verden enn disse. Men det er noe som ikke helt stemmer for aboriginene. De har jo blitt fraktet inn i en annen tidsalder fra sin egen, til dagens samfunn. Det er ikke en sjanse i verden for at noen kan greie det. Utveien blir fyll og atter fyll. Deres verden er jo fratatt dem.

Det skal visst være mange der nordpå, og de omtales som fyllesvin over en lav sko. Akk ja.

 

(Hjem) (Til Site Map)