Dag 21 - Mot Wave Rock med ny leiebil - Toyota

  

Hjem

(Til Site Map)

(Flere Bilder)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

  


Backpakkernatt

Jeg var oppriktig glad for å endelig få et sted å slappe litt av på denne natten. For jeg kan ikke med hånden på hjertet påstå at jeg sov nevneverdig. Til det var det for mange livlige sjeler som ikke hadde noe spesielt å sove for, antar jeg. Det var skravling og tv-titting stort sett hele natten gjennom og siden jeg fikk låne en sofa i stua, der tv’n sto, var det jo ikke til å unngå at det forstyrret en smule, selv gjennom ørepluggene. Jeg har heller aldri gått av veien for en champions leage kamp i fotball, men akkurat da, klokka fem om morgenen, kunne jeg faktisk tenke meg noe annet på tv, sjakk for eksempel. Jeg tuslet i dusjen og trakk på gata for å finne en taxi. Måtte bestille, og dro mot en Bayswater Bilutleie, som jeg hadde fått høre av en norsk student i Perth, Thorvald, var det rimeligste alternativet. Thorvald er egentlig en venn av Henning som vi skulle møtt her, men så måtte Henning bli hjemme og Thorvald hadde begynt studiene igjen og hadde en drøss å gjøre, så da ble det med et par telefonsamtaler. Hyggelig kar.

Bayswater – No birds

Jeg var i tvil om hva jeg skulle ta først. Sharks Bay, eller Wave Rock. Skjebnen ville imidlertid at flyselskapet, Sky West Airlines, ikke hadde tid til å svare telefonen, de var mer opptatt med å sende meg reklame mens jeg ventet. Etter tjue minutter ga jeg opp og tok den siste bilen bilutleieren hadde, og dro i retning av Wave Rock.

Ny leiebil, Toyota Corolla.

Veien er bra

Det er veldig bra veistandard her i Australia, og milene går unna. Det er stort sett 110 overalt, men det er noe uvanlig for en nordmann å kjøre på veier med en slik fartsgrense uten spesielle tiltak for å separere retningene. Et eksempel er veier som har en totalbredde med asfalt på tre meter. Tre meter! Som skal huse biler i begge retninger. Nå er det imidlertid brede sandskuldere på hver side, slik at når en møter en bil så legger en seg ut på sanden, i 110. Det går som regel bra.

Tro det eller ei. Dette er en 110-vei, med en total asfaltbredde på tre meter.

Christmastree Well

Et skilt fanget min interesse langs veien. Christmastree Well, avkjøring, 300 meter. Jeg kjørte av og lette etter et juletre, hvilket jeg ikke fant, her er jo bare utallige variasjoner av eukalyptus. Men jeg fant brønnen, og jeg må innrømme at jeg ville aldri ha drukket vannet der.

Selve brønnen. Ville ikke drukket noe her.

Da må jeg krabbet gjennom brennhet ørken i dager og vært på randen av å tørste i hjel, kanskje da.

Hyden

En liten landsby ved navn Hyden har gjort seg berømt på fjellformasjonen Wave Rock. Jeg stanset ved en info plass og tok noen bilder av noe skrammel som nett og hendig var satt sammen til en liten tidsreise fra tidenes morgen til moderne tid. Dere finner denne reisen blant bildene. Nå var det ikke langt igjen og jeg kjente at spenningen steg. Dette var tross alt et av målene jeg hadde med reisen.

 

(til toppen)
 

  


Internett og fluer

Ca fire kilometer utenfor dette tettstedet ble jeg ført inn på en sidevei. Så dukket det opp en kiosk og skilt med billettpriser. Merkelig nok ble jeg aldri avkrevd noe for å komme inn, så jeg kjøpte noen postkort og la penger på en internettmaskin, som oppførte seg fullstendig håpløst, men virket til slutt, så jeg fikk sendt en hilsen hjem. Her ute i outbacken finnes det nemlig ingen siviliserte signaler i luften som jeg kan ringe med. Det finnes heller ikke mange muligheter for å få internett heller, så en må bruke de som byr seg. Deretter gikk turen rundt på området, som var temmelig begrodd med busker og trær, sannsynligvis så ikke bølgen skal avsløre seg før driverne vil. Utallig var plakettene som forklarte i øst og vest om områdets fortreffelighet, men aller verst plagsomme var fluene. De var som en pest og usedvanlige pågående. Her var det ikke sivilisert oppførsel som å mellomlande på nesen eller kinnet, nei her var det full pinne, rett i åpningen, enten det var øyne, ører, nese eller munn. La meg si med en gang, det er direkte uklokt å puste med åpen munn i Australia, da har du en munnfull flueproteiner før du rekker å spytte. Jeg takket meg selv for min viktigste investering på australsk jord, nemlig innkjøpet av fluehatten til seks dollar og femti cent, innkjøpt i en suvenirbutikk i Sydney. Den er forholdsvis effektiv, hvis en ikke står stille. Korkene som dingler rundt under bremmen holder fluene borte fra det viktigste. Men tettsittende solbriller er også en gave.

Selve bølgen

Lenger borte på stien dukket det opp noe som til forveksling lignet en flodhestmunn opp vidt gap, og det var da også navnet den hadde fått.

Hoppo’s Mouth, Flodhestens Munn. Første stein i serien Wave Rock.

Jeg hastet videre for ikke å gi fluene innpass og passerte foten av fjellet som hadde flatet ut på denne siden. Overalt lå det skiver av fjell som hadde løsnet, og som, ved en liten bevegelse i jordsmonnet, ville sette seg i bevegelse og skli ned mot stien. Jeg skyndet videre. Så, der, rundt svingen åpenbarte bølgen seg. Den var enorm og den ga det den lovet. Den var rett og slett slik jeg hadde håpet i min innerste fantasi. Jeg ble stående med åpen munn i ett mikrosekund, nok til at jeg hostet og harket ut et lass fluer. Jeg tok bilder av bølgen og turister og turistene tok bilder av meg og bølgen.

Selve Wave Rock. Vannet har formet fjellet, selvsagt. Og takk og lov for fluehatten.

For ikke å bli totalt fluemat gikk jeg videre opp på fjellet. Der blåste det slik at fluene tak helt av og forsvant. Der fikk jeg se bølgen fra en helt ny vinkel. Fra siden, ovenfra. Artig. Det viste seg også å være et vannreservoar rett ved siden av. Hadde de ikke demmet opp vannet ville hele området vært en sump og bølgen mye nærmere sitt navneopphav. Og Hyden ville vært uten sin turistnæring.

Kondinin Hotel Motel

Tid for en velfortjent overnatting med mye søvn. Jeg kjørte tilbake til Kondinin, et lite koselig tettsted, seks syv mil vestover. Her ventet en stor stek og en myk seng, og på toppen av det åtte timers søvn. Jeg ble tatt vel vare på og sitter nå og skriver dette på rommet, tidlig om morgenen på dag 22. Og da er jeg vel halvveis på ferieturen. Tiden går. Nå gjelder det å finne en internettstasjon.

 

...... videre til neste dag..... dag 22 som ble en kjøre dag..

 

  

(Hjem) (Til Site Map)