|
Dag 23 - Til Shark Bay og Stromatolittene. |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
|
Først litt informasjon om hva dette egentlig er. Først og fremst er det funnet noen plasser i verden med levende stromatolitter, men det er kun her i Shark Bay det er noenlunde tilgjengelighet for allmuen. Dette er lav-lignende formasjoner som til forveksling er lik de forholdene som eksisterte på jorda for ca 3,5 milliarder år siden. Altså før alt liv vi ser rundt oss i det hele tatt var påtenkt. Og kanskje den største årsaken til at vi i dag kan traske rundt og trekke frisk luft. Stromatolitter er så primitive at de ikke en gang er i stand til å anta regelmessige former, slik som krystaller. De former bare steinaktige klumper som duver i vannskorpa, fortøyd til bunnen i en noe tynnere utgave. De ser nesten ut som sliten asfalt der de ligger side om side og nærmest fyller hverandre ut. At de i det hale tatt finnes, er fantastisk i seg selv. De skulle jo ikke hatt mulighet til å overleve alle disse periodene og årene i Jordens utvikling. Levende stein altså. Stromatolittene ligner på en måte på koraller, siden det som er inni, altså tidligere generasjoner, er dødt og det levende befinner seg på utsiden.
Disse er aktive og ligger i vann. Ved nærmere ettersyn stiger det små oksygenbobler opp fra selve klumpene. Dette er det eneste stromatolitten gjør. Men det er også det som gjør at vi kan puste i oksygenholdig luft, faktisk. Boblene fremskaffes ved primitive algelignende mikroorganismer som kalles cyanobacteria som lever på overflaten av steinene, ca en milliard pr. kvadratmeter. Hver av dem fanger opp et molekyl av karbondioksid og en bit energi fra sola og kombinerer dette som drivstoff for sin lille virksomhet, kalt liv. Biproduktet av denne virksomheten er et ørlite pust av oksygen. Men får en mange nok til å puste slik lenge nok kan en forandre en planets funksjoner. Over en periode på to milliarder år var dette den eneste formen for liv på Jorden og i løpet av denne perioden hevet stromatolittene oksygennivået i atmosfæren med 20%. Nok til at andre og mer kompliserte livsformer kunne utvikle seg. Meg for eksempel. Jeg er evig takknemlig. Langt bortenfor sivilisasjonen Det var en lang bit å kjøre. Jeg dro på en måte direkte fra Wave Rock og med et par overnattinger, den siste i Dongara, ble det en drøy tur derfra til Monkey Mia og tilbake til Geraldton, en sammenhengende kjøretur på ca. 100 mil, eller 1000 k’s som de sier her. Et betydelig strekk. Byggeskjell Det var mektig, å komme til Hamelin Pool. Etter kun å ha lest om dette stedet var det nesten religiøst å stå der og se ut over området, som viste seg også å inneholde andre severdigheter. Spesielle skjell hadde blitt skyllet i land over tusener av år, og vannet i seg selv hadde spesielle byggetråder i seg som gjorde at skjellene spleiset seg sammen til noe som kunne fungere som byggematerialer.
Et av tre steder i verden (to i Aus.) hvor skjell fusjonerer til byggematerialer. Dette ble selvsagt utnyttet av befolkningen opp gjennom årene, men er nå strengt forbudt. Og takk for det. Det er kun tillatt å reparere eldre bygninger, engang oppført i dette materialet. Og kun bygninger av antikvarisk verdi. Livets årsak Videre på stien, som vi ikke måtte fravike på grunn av de fragile skjellene, bakover i tid, angrep fluene med fornyet kraft og utgjorde det lille som holdt meg fra å bli religiøs. Dette var spennende, og bryggen nærmet seg. Utallige plakater senere, dere kan lese dem alle, sto jeg endelig på bryggen og skuet til høyre og venstre. De som hadde en rødlig farge var ikke lenger blant oss. De hadde sluttet å fungere for mellom 500 til 1000 år siden. Noen av dem hadde til og med hjulspor over seg, etter ilandstigninger fra nybyggertiden. Videre utover ble det både vann og fungerende livsformer. Bryggen gjorde en Y lengst ute med en tversover lengst ut, slik at vi kunne gå i en slags sirkel å skue det vesle samfunnet som gjorde sitt til å produsere litt oksygen i en verden som stadig kommer på etterskudd. Det var også et yrende liv mellom disse klumpene. Fisk svømte rundt og holdt økosystemet i gang. Der var de jo også meget godt beskyttet. Ingen rovfisk eller andre skumle skapninger kom inn mellom stromatolittene. Jo, dette var stort. Enda et av reisens hovedmål var nådd.
Ja, det er meg og mine livbringere. |
Som en bonus tok jeg med noe som så spenstig heter Monkey Mia. Etter anbefaling fra kioskdamen ved stromatolittene. Jeg ville veldig gjerne inn i det lille museet også, der jeg vet de har en stromatolitt liggende, lys levende, men det var tvert nei. Gubben var syk, hun var alene på jobb og museet var stengt på grunn av rot. Det nyttet ikke, men hun fortalte om steinen de har der inne og at den er noe større enn en murstein og veier enda mer. De er tunge disse rakkerne. Det var fjorten nye, lange mil till Monkey Mia, men der skulle de visstnok mate ville delfiner og greier. Og det var mye annet fint å se langs veien også. Jeg la optimistisk i vei. Bortkastet tid. Jeg kunne virkelig spart meg denne ekstra turen. Det var totalt bortkastet tid. Delfinene hadde blitt matet om morgenen, nå var det ettermiddag. Å sitte og se badende mennesker har aldri vært min greie, hvis ikke det skulle dukke opp et par sultne hvithaier, da ville det jo blitt litt ståhei. Lunsjen fortalte meg egentlig alt. Kjempedyr og morsomt anbrakt, som alt annet der ble forventningene slått i været mens virkeligheten ble noe tam og driverne satt igjen med alle pengene og lo hele veien til banken. Jeg satt meg i bilen og kjørte lettere irritert tilbake i retning Perth, med innlagt overnatting. Ble lettet i sinnet da jeg passerte inngangsporten og ble påminnet om stromatolittene. Det er 845 km fra Monkey Mia til Perth. Huff! Trafikkløse veier
Enormt og flatt. Det ble en tur stort sett i ensom majestet også nedover igjen. Men en måtte passe seg for å slappe for mye av. Foten kunne bli for tung eller det kunne komme dundrende vogntog på opp til 36,5 meter. Da har du plass til tre vogner. Litt av noen rugger, men de synes jo på avstand da. Ellers er det ingenting her ute. Outback er navnet, men det finnes ikke noe annet enn veien. Jammen godt jeg har den, og alle trærne og buskene som omkranser den på den uendelige, rette strekningen. Her er jo ikke en gang en kenguru! Til og med radioen har gitt opp, ikke et pip en gang. Bråkete gresshopper Under en liten stopp på en rasteplass ble jeg oppmerksom på en utrolig gjennomtrengende lyd som syntes å komme fra trærne. Ved nærmere inspeksjon viste dette seg å stemme. Her satt det flere gresshopper, annerledes enn de jeg tidligere har sett hjemme. De var brune og fete og laget en gjennomtrengende lyd som virkelig satte fart i trommehinnene.. Jeg tar ikke mye feil når jeg påstår at de utøver mer enn 100 desibel. Dårlig sikt Frontruta grodde sakte men sikkert igjen på vei oppover kysten. Insektene krasjet ustanselig inn i den og pusserne maktet ikke på langt nær å rense unna. Her bruker de kun vann i spylertanken og det er jo ikke mye å vaske med. Det foranlediget flere stopp på de få servicestasjonene langs ruta. Bilens snuteparti så ut som en insektskongress.
Insektsfanger’n, etter endt dag. Billabong Her måtte jeg stoppe. Ikke for at jeg strengt tatt måtte, men for at navnet var så bra. Apropos navn. Hva sier dere til Useless loop, Woolocutty, NullarborPlains, Shepparton-Mooroopna, Wagga Wagga, Wollongong, Come By Chance, Nevertire eller Hutaheita for den sakens skyld. Jeg har også lest at det skal fines et sted som heter noe så klingende som Werethefukarewe, men har aldri fått det bekreftet. Avstander Da jeg sto oppe i Hamelin slo en tanke meg at det var langt til folk. Jeg hadde dratt drøye 700 km fra Perth og befant meg langt oppe på den australske vestkysten, omtrent ved verdens ende. Neste severdighet i samme delstat lå ufattelige 2500 km unna. Jeg tenker da på fjellkjeden Bungle Bungles, et isolert sandteinsmassiv, hvor tøffe værforhold og sterk vind har utformet disse til de mest fantastiske skulpturer. Kunne vært artig å se. Men det får bli en annen gang.
... dette blir bedre og bedre :-) Mye mer vil komme på disse sidene. Ulhuru, Alice Springs, Cairns, Togtur... Følg med på Walkabout 2008.... |
|||
|
(Hjem) (Til Site Map) |
||||
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)