Dag 27 - På vingene over Australia mot Uluru

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Den store reisedagen

Farvel Perth

Uten en bulk, men med mange kilometer i bagasjen ble bilden levert til Bayswater Car Rental, med en ekstra utgift på 100 dollar fordi jeg hadde vært helt oppe i Shark Bay. Det må ha gått meg hus forbi at det kostet ekstra å kjøre utenom en grense de så behendig viste meg i ettertid. Hadde jeg visst det hadde jeg hvert fall ikke frivillig stått og fortalt hvor jeg hadde vært, men spist er spist og så videre. Nå var det bare å vente på taxien, som kom til tiden, taxistreik til tross. Jeg vinket farvel til Perth, byen med de få hotellrom. og dro til flyplassen, terminal 2, Domestic. Til steinen.

Læreren fra Alice Springs

Jeg hadde ikke de helt store forventningene til selve flyturen, så jeg takket ja til en pute,  for å ta en superpowernap. Det gjaldt jo å være topp uthvilt til den store klatreprøven. Jeg vil jo veldig gjerne til topps på denne, etter hvert, så kjente monumentet. Jeg har tatt min beslutning. Etter å ha forhørt meg rundt om dette med hellig grunn og så videre, så har konklusjonen blitt: Myndighetene vil helst ikke ha for mange opp på steinen fordi det har dødd folk i forsøket og det er aldri god reklame. At disse menneskene var dårlig trent og i særdeles dårlig form, går ikke fram fra statistikken, må vite. Bedre å holde antallet nede. Det er jo kraftige greier, denne steinen. I tillegg er ikke steinen mer hellig enn at aboriginene heller vil ha 25 dollar for å ta deg dit enn å la være. Jeg var så heldig å treffe en lærer i Perth, på min hotelljakt i går kveld, som fortalte meg dette. Han rådet meg også til å ta noen dager totalt rundt steinen og i Alice Springs. Det er mye fint å se. Han hadde vært lærer i flere å i Alice Springs og fortalte, ut fra av at jeg hadde blitt advart mot minoritetene der, at mange av hans beste venner var aboriginere, som ikke drikker og at mange hvite, forhenværende venner drakk, og lagde mer kvalm enn urfolket. Egentlig utgjorde de hvite flertallet av de ufyselige i området. Bestig steinen hvis det er du ønsker, sa han. Dessverre glemte jeg navnet hans, men han har venner i Bergen, og vil kanskje en gang få oversatt dette. Jeg ga ham webadressen.

Flyturen

Den "napen" kunne jeg bare glemme, for flyturen ble en helt fantastisk opplevelse. Faktisk noe av det mest overveldende jeg har opplevd på hele turen. Vi fløy nemlig i kun 5000 fots høyde, rundt snaue 1700 meter over bakken og hadde den fantastigste utsikt. Jeg trodde ikke et så øde landskap kunne se så, til de grader, spennende ut.

Her var fargeformasjoner bare fantasien satte grenser for og innslag av uttørkede saltsjøer. Der det var veier gikk disse som snorrette linjer gjennom geografien, ofte som røde tråder. Jeg tok en del bilder av dette men vet ikke i skrivende stund hvordan de kommer fram. De beste vil jeg gjerne presentere for dere. Jeg fikk litt av den samme følelsen som da vi tilbake på 80-tallet fremkalte bilder fra Hessdalen og lysfenomenene der.

Det var, som sagt, de meste fantasifulle mønstre som fremkalte seg under meg. Hvis fortsettelsen står i stil til innledningen på denne delen av reisen er jeg ferd med å oppleve noe kjempestort. I ærbødig spenning.

Northern Territory

Skifte av stat igjen, eller? Australia består av seks stater og to territorier, og det ene er NT. Men til gjengjeld har de steinen, The Rock. Jeg fikk ikke se den fra flyet for eg satt på feil side, men hva gjør det? Jeg skal ha den til frokost i morra.

(til toppen)

Aleine på flyplassen

Jeg kommer ikke fra verdens folkerikeste land, langt i fra, men så ensom jeg følte meg etter å ha hentet bagasjen og skulle entre en buss med kun tyskere, som selvsagt ikke ville ha noen invasjon på deres territorium, og plutselig befinne seg mutters aleine på en øde flyplass, det har jeg aldri opplevd før. Jeg har vært på øde flyplasser i Nordnorge som har virket som den rene trengselen i forhold til dette. Det satt to jenter på en Avis bilutleie, men de kunne ikke hjelpe for de hadde bare vært der i to uker og visste ingenting. Damen som hadde geleidet meg inn på bussen ble noe forlegen da jeg fant henne i et bøttekott, og hun visste ikke helt hva hun skulle si, eller gjøre. På mitt spørsmål om jeg var den første turisten som ankom Uluru på eget initiativ, uten ledsagende gruppe, kunne hun heller ikke svare, hun hadde kanskje ikke vært der så lenge hun heller? Hun hadde vært fall aldri hørt om noe slikt. For et underlig land.

En reddende engel i rødt

Så sto lykken den kjekke bi. Den ene jenta i Avis(kiosken) kom bort og sa at hun var kalt inn til byen og at jeg kunne sitte på. Du verden, så kjekt. Her var det bare å slå til. Gradestokken nærmet seg tross alt 40 grader i skyggen, og her fantes ikke slikt. Ergo, det var varmt. Vi dro av sted de kilometerne det tross alt var fra flyplassen og inn til byen som var en slags resort med en driver av det meste. Erin, som jenta het, fortalte at hun kom fra Melbourne og at hun jobbet her en periode for å lære å kjenne landet sitt.

Erin, fra Avis, min reddende engel

Hun sparte til en Europaferie, som er alle Australieres drøm, her ville hun kunne fortelle om landet sitt og derfor måtte hun kunne så mye som mulig. Faren hennes var engelsk, moren skotsk, og resten av familien fra Irland. En temmelig britisk blanding kan en si. Og så var hun jo rødhåret, som en ekte irsk jente skal være. Min barmhjertige samaritan satt meg av ved turistinformasjonen og vegg i vegg lå et hotell som hadde et rom som var det billigste i byen, ble jeg fortalt, bare 200 $ pr natt, uten internett. Jeg måtte jo bare slå til. Det var nemlig fullbooket på de fleste steder. Jeg fikk en bunke brosjyrer og booket derfra en Uluru Express ved soloppgang. Skulle jeg ut å klatre stein så måtte jeg dra tidlig, den ble stengt klokka åtte, på grunn av varmen. Ta med nok vann, en liter til hver time og ta deg god tid. Det er rådet for å bestige denne klumpen, som ikke engang er et fjell. Den er restene av ett.

Litt fakta

Uluru er såkalt bornhardt, en klump værbestandig stein som blir stående igjen når alt fjellet rundt har forvitret bort. Ikke er disse bornhardtene sjeldne heller og ikke er Uluru den største, men den er uten tvil den mest kjente. Ingen andre har blitt stående i så ensom og mektig majestet i så lang tid, og fått kantene slipt seg så symmetriske som her. Dette er et hardcore av et fjell som ligger oppå bakken. Og den ligger her, rett utenfor hotelldøra!

Nå er det middag og avslapping før hanen galer og jeg skal ut og henge i stroppen.

... blir spennende å se bildene fra toppen av Uluru eller Ayers Rock....

(Hjem) (Til Site Map)