Dag 28 - Uluru (Ayers Rock)

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Den store Ulurudagen

Uluru med trykk på siste stavelse sto på dagsordenen og det var ikke fritt for at sommerfuglene fløy litt i midtregionen. Jeg våknet med et hopp av romtelefonen kvart over fire på morgenen. Skulle jo hentes kvart over fem så da må en jo opp i otta. På med klær og utstyr. Måtte ha med flere liter vann til den store klatreetappen. Kameraer og flagg, ingenting var overlatt til tilfeldighetene, til og med solkrem, med solfaktor 30, var med.

Uluru Express

De seg fram en etter en, de store bussene, med stolte sjåfører, og hengivne reiseledere. De ropte opp navn på de som skulle med og betraktet oss som ikke responderte med dårlig skjulte nedlatende blikk. De fikk nok betalt for antall passasjerer og Uluru Express var en liten innpåsliten konkurrent, som spiste av markedet med billige turer og menneskelige sjåfører, uten reiseledere. De bare hentet og leverte og hentet igjen. Så kundene var overlatt til seg selv og sine egne opplevelser, akkurat som jeg liker det. Så kom bussen vår, liten, hvit og unnselig, med sjåfør med umiskjennelig australsk aksent. G’day og off we went.

Italienere

Rett overfor meg satt et italiensk ektepar som ikke engang behersket grunnengelsk. Hvordan de har greid å komme seg midt inn i Australia er egentlig en gåte, men de må tilhøre en gruppe, ellers hadde de vært hektet av mye tidligere. Her var de riktignok overlatt til seg selv, og meg. Jeg måtte forøke å forklare det mest elementære for at de ikke skulle gå seg bort. Og det gikk bra. Men du verden hvor sultefôret han, spesielt, var. Han spurte og grov om alt mulig, på italiensk, som for ham sikkert er et verdensspråk, dog ikke for meg., men han var like blid.

Steinen

Sakte vokste den opp der framme, Steinen, med stor S. Uluru, som nå befinner seg inne på et av aboriginerreservatene. Vi måtte derfor løse et reservatpass til 25 dollar, som varer i tre dager. Hva koster ikke penger her ute spør nå jeg. Vi dro først til et stoppested hvor alle bussene samlet seg. Det var tid for soloppgang. Denne skulle komme kvart på seks og så skulle vi videre. Det ble litt venting, så vi kunne jo med fordel ha ventet tre kvarter før vi dro fra hotellet og sovet mer, men det er jo ikke jeg som bestemmer. Solen kom til tiden, ikke mye slinger i valsen fra den siden gitt.

Så dro vi videre mens brorparten av de tohundre menneskene som overvar steinen i opplyst tilstand dro tilbake til hotellene og poolene sine for å samle opp noen poeng i hudkreftbanken. Jeg mener, her er vi e det landet i verden med mest hudkreft pr. innbygger. Kanskje det er en årsak til det? Det er tross alt det varmeste landet med en avansert sivilisasjon på kloden, og som averterer en drøss mot nettopp denne snikende sykdommen, og så ligger turistene og baker seg hele dagen i og rundt en pool. Jeg sier ikke mer.

Porten til klatreturen.

Så stanset vi og spenningen steg igjen, i det vår sjåfør bryskt forklarte, på sin enkle australsk, direkte måte. Klatringen er stengt av skogvokteren på grunn av for mye vind. HVA SA HAN?? Jeg gikk i grus. Her har jeg gledet meg til å bestige denne steinen og så går vifta i for stor hastighet. Det er jo fullstendig utgjort. Jeg mannet meg opp, gikk ut og gjorde det beste ut av å gå rundt i stedet. I ren frustrasjon kjøpte jeg meg god samvittighet i kiosken etterpå i form av en t-skjote med påskrift; Jeg valgte å gå rundt steinen i stedet.

Omkransende et støvelavtrykk. Det er jo politisk korrekt å velge bort å klatre på steinen nå, siden aboriginene har fått den igjen. Men jeg hadde egentlig valgt å overse dette faktum at de har bygget en religion der steinen er representert i sagn og overleveringer som ikke helt står i boka til Darvin. Skuffet? Ja vel, men steinen er utvilsomt et fantastisk skue, ingenting kan motstride det og jeg har en bøtte full av bilder som beviser dette. Det er en drøy bit å vandre rundt, flere timer faktisk. Og jeg skal ikke skrive alt det her, heller håpe at Henning arbeider litt overtid og setter inn alle de bildene jeg sender over til ham.

Så kan dere selv se hva jeg har opplevd i dag. Det er i sannhet overveldende. Synd ikke bilder gjengir virkeligheten hundre prosent. La meg bare nevne at steinen er 348 meter høy og 3,6 kilometer lang og 2,4 km bred. Steinen er ca 600 millioner år gammel, når dere ser oversiktskartet på et av bildene får dere et inntrykk av formen også. Det ble altså ikke noe norsk flagg på toppen av Uluru å presentere for dere trofaste lesere, men jeg har fått røde sko. Og i morgen prøver jeg den andre severdigheten her, nemlig Katja Tjuta, med trykk på siste stavelse, ellers kalt The Olgas. Tre kjempesteiner som ligger tett inn til hverandre, men en kan gå mellom dem og det gir navnet Valley of The Winds. Noen sier dette er enda mer spektakulært enn Uluru, og det skal jeg finne ut. I morgen tidlig klokka halv seks. De er tidlig på’n disse australierne.

...i morgen kommer det mer bilder og tekst..... et annet fjell... Kata Tjuta... heng med...

(Hjem) (Til Site Map)