Dag 29 - Kata Tjuta og videre til Kings Canyon

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Ny stein, retning så i lende

Så var det på’n igjen. Opp i otta rundt halv fem og ny samling i en morgenvarm hotellvestibyle, nå med bagger og vesker på slep. Måtte jo sjekke ut. Vesker og bager fikk stå på forsvarlig sted og vi la i vei mot Kata Tjuta.

Jeg må innrømme at jeg ikke vet noe særlig om denne steinsamlingen fra før, og jeg vet ikke mer etterpå, annet enn at den er gammel og er et massivt monument over trygghet og stabilitet for de som har valgt å bo innenfor dens grenser, både mennesker og dyr.

Rock’en igjen

Men vi er ikke helt ferdig med Ayers Rock enda. For da vi står og venter på soloppgangen ved Kata Tjuta, så får steinen fra i går en helt ny vinkel og åpenbaring.

Her får vi en soloppgang som virkelig overgår det meste, med steinen til venstre og solen til høyre. Veldig fint.

Trykkproblemer

Så var det ny steinsamling der vi ble sluppet av ca. en kilometer unna. Jeg var litt skeptisk i dag. Hadde de siste dagene plundret litt med reisemage. Rett og slett tettet litt til i avløpet. Skulle rette dette ved å gå til innkjøp av svisker. En pose, uten tilsetninger eller steiner. Tre kjøkkenglass ble fylt med svisker og vann i går kveld. Etter samråd med helseguru Henning var det lurt og drikke vannet og spise sviskene etterpå, og slik ble det. Jeg merket det allerede ved utkjøringen at noe gjæret og tenkte på den åtte kilometer lange gåturen i meget ulendt terreng som sto ved døren, med skrekkblandet spenning. Hvordan ville dette gå? Ville det holde eller totalsprekke midt i runden? Jeg spurte sjåføren optimistisk om nærmeste toalett, da jeg så ett avtegnet på tegningen vi fikk før han returnerte. Nei det var ikke noe å tenke på, det lå 5-6 km i motsatt retning, måtte nok bruke bushen i nødsfall. Ja takk, det var jo oppløftende. Vi startet opp og det kjentes ikke så galt, så lenge jeg gikk et stykke unna de andre. Det er alltid fint å kunne justere trykket på ting. Men jeg må innrømme at knipet ikke var langt unna, spesielt ikke når jeg drakk vann, og det måtte jeg jo. Tro meg, jeg greide meg på gåturen, og tilbaketuren, men da vi kom tilbake til hotellet låste jeg meg inn på handikapptoalettet og ble der. Det hjalp.

Ubåt i ørkenen

Men for å ta litt om turen i dag, så ble vi møtt av en stor brun ubåt ved inngangen, helt strøken. Og etter hvert ble det bare mer og mer imponerende.

Det het ikke Valley of the Winds for ikke noe. Godt at hatten var skrudd på ellers hadde den føket av for lengst, for over kulen ved inngangspartiet svarte virkelig dalen til sitt navn. Men det stilnet av etter hvert og vi som utgjorde følget, en franskmann, et sveitsisk par og jeg, kunne nyte spektakulære formasjoner og utsikter på alle kanter. Fjellsammensetninger så rike på forandringer at det nesten ikke er til å gjengi. Her var alle farger representert i steiner som var fastsmeltet i fjell som både var glatt og porøst, mest det siste.

Det var huler og boliger overalt og vi fikk nærmest følelsen av å være overvåket. Her var også muligheter for å komme over ville kenguruer og kameler, men vi så ingen. Det påstås at de har god luktesans, og jeg sier ikke mer.

(til toppen)

Bilder

Jeg vil igjen overlate til bildene og tale for seg. Vil bare få si at det er enda mer spektakulært i virkeligheten enn det framgår av bildene.

Busstur

Nå løper jeg over til fienden av de små entreprisene, nemlig pengemaskinen AAT Kings.

Og jeg må innrømme at de holdt god standard. Sjåføren var både dyktig og lærerik. Han holdt det gående nesten hele tiden med historie og anekdoter om området vi kjørte gjennom. Blant annet at mange av trærne her hadde utviklet evnen til å snu bladene og greinene som i en vrengt paraply, slik at det lille regnet som kom ledet vannet direkte ned langs greinene og ned i stammen og dermed rett i rotsystemet. Lurt. Det var sikkert også meningen med de trærne som av de første farerne på slutten av 1800 tallet navnsatte et tre til Ørkeneik. Det har ikke noe med eik å gjøre men det minnet dem om det så da var det gjort. Disse trærne ser helt forskjellige ut som ”barn” og voksne. De første ca 45 årene ser de ut som en støvtørker på stang, deretter skifter de totalt og blir et tre som kan leve i 4-500 år. Merkelig, som så mye annet her nede.

Mount Connor

Vi passerte på veien enda en stein. Ikke like høy som Uluru, ”bare” 322 meter, til gjengjeld var den 32 kilometer rundt ved foten, der Uluru er 9,2 km. Svær stein dette altså. Dessverre fikk jeg bare et bilde på lang avstand i meget disig vær.

Det som er underlig med disse tre monolittene er at de avviker kun en halv grad fra å ligge helt på linje. Ellers er også Mount Connor eldre, et sted mellom 850 og 100 millioner år. Jeg slappet av og nøt den 310 kilometer lange turen.

Krokodille på menyen

På bussen ble jeg kjent med en engelskmann, ved navn Chris, fra London som var halvt japansk, og en veldig grei kar som var ute på en aldri så liten verdensomseiling. Han kom direkte fra sydamerika, gjorde unna litt Australia nå og skulle videre opp gjennom Thailand, for å avslutte gjennom Mongolia og Russland. Han skulle holde det gående noen måneder. Veldig trivelig kar. En av de to lokale mathullene hadde krokodille på matkartet og da var ikke jeg sen om å be. Det smakte fortreffelig og anbefales her på det varmeste. Vanskelig å beskrive smaken, men det var rett og slett godt og må prøves. Vi delte bord, Chris og jeg, og noen øl, og ble etter hvert godt kjent. Men det var en ting vi irriterte oss over begge to, og det var disse internettstasjonene som var utplassert der. Jeg fikk ikke liv i min laptop, selv om personalet påsto at de hadde trådløst. Og disse slotmaskinene dro jo dollar så det holdt. Sånt går ikke an! En ting til vi var enig om var at prisene i disse resortene ikke helt hang på greip. Det var jo egentlig et fullstendig monopol der alle restaurantene og hotellene var eid av samme selskap. De kunne jo ta det de ville for det meste, og det gjorde de. Heldigvis var det et billigere alternativ i Kings Canyon, og det hadde vi begge valgt, med den følelsen at driverne helst ville ha oss inn på 200 dollar rommene. Vi tok begge de til 39, da uten vann. Jeg synes vel at det burde være magemål på driverne her ute i ørkenen, selv om de skal visse fram populære ting som Uluru, Kata Kjuta og Kings Canyon. De hadde kanskje tjent mer på det enn å doble prisene fra resten av landet, som de faktisk har gjort, både på mat og overnatting.

.... vi henger med til Kings Canyon....

(Hjem) (Til Site Map)