Dag 30 - Kings Canyon

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Det var tidelig opp igjen og en lett spurt over plassen for å lette på trykket før bussen ble inntatt og klokken hadde enda ikke slått seks. Hanen ble, med andre ord, igjen tatt på senga. De har noen underlige lysrør her som jeg ikke har sett i vanlig bruk før. De er gule og gir et dempet fint lys, som passer bra til det øde preget som tross alt er her ute i hjertet av Australia, og således, ingenmannsland. Jeg hadde bitt meg merke i at all belysning var minimal utendørs og gjerne i en oransje farge, slik at himmelen var meget synlig. Tror aldri jeg har sett så mange stjerner på himmelen før. Og det skulle jo bare mangle, så langt fra folk.  Det var bare Chris og meg som hadde meldt seg på den store canyonwalken. Turen som vi ble så hardt advart mot og som hadde kostet flere liv, der folk enten hadde falt ned, eller fått hjerteproblemer underveis. Vi gledet oss til en skikkelig manndomsprøve, og hadde med oss de nødvendige literne med vann som var anbefalt. Jeg kommer tilbake til akkurat dette med manndomsprøve.

Kings Canyon

Vi begynte på trappene, som vi behørig hadde fått fortalt var en skikkelig utholdenhetsprøve, og ble noe skuffet. 500 trinn i terrenget var ikke all verden og vi var mer imponert over alt arbeidet som var lagt til grunn for at vi kunne gå der i det hele tatt. Det var et godt stykke arbeid som var utført med å støpe trinn i form av naturtrinn i fjellet. Vi kom opp til første utsiktspunkt og utsikten var upåklagelig. Jeg vil igjen la bildene tale men også få komme med noen utrolig nyttige opplysninger. For dette var utvilsomt et fantastisk skue, midt inne i den australske ørkenen. Her er bonzaitrær, nåleputer, forhistoriske planter og vann, ikke minst. Her er steder som er brukt til filminnspilling, ja det fantes nesten ikke dens like på jord, skal vi tro Stuart, vår bussjåfør som også var turleder på denne etappen. Han hadde med seg sin assistent, Anna, som også var bussjåfør og skulle lære seg repene som det heter. Hun gikk også med oss, slik at vi var fire til sammen. Første stopp var halvveis oppe i den elegant anlagte trappa som var støpt inn i terrenget slik at mesteparten var naturen selv. Dermed ble det både ujevne og noe underlig sammensatte trinn, men det var bare sjarmerende. Stuart fortalte oss mens han pekte erfarent inn i fjellsiden at Kings Canyon kun besto av tre sorter stein, tre lag. Det var sandstein som enten absorberte mye vann og fungerte som et reservoar  og et lag som absorberte lite vann og ett som ikke absorberte vann i det hele tatt. Disse tre lagene utfylte hverandre perfekt og la grunnlaget for det vi sto i akkurat nå.

Kraftig nålepute

Vi ble opplyst om at disse små og store innbydende hodeputelignende grastustene som vokste overalt i Australias outback, egentlig var alt annet enn noe å hvile på. Vi kunne jo bare kjenne. Jeg kjente og angret med en gang. Dette var skarpe greier gitt. Det påstås at dette nålegraset kan gå tvers gjennom skoa. Jeg følte ingen trang til å verken betvile eller teste ut dette.

Styr unna denne. Finnes over hele Australia og kan punktere sko. Jeg satt meg inntil en, så jeg vet.

At de hadde endt opp langt oppe i en naken fot er jeg ikke et øyeblikk i tvil om for jeg satt meg litt mer enn nesten på en litt senere borte ved Lilliputstedet, rett før bildet av meg der ble tatt. Kjente det ja. Som nåler. Helt utrolig. Vi ble også fortalt at vannet først hadde rent en vei gjennom canyonen, og så med historiens gang, snudd og rent motsatt vei. En plass gjenga dette meget bra, der vi kan se at vannet har rent to veier og på en måte møtts.

Dragfilm

En plass i denne canyonen oversvømmes hvert år på en bestemt dag og det er ikke av vann. Denne naturlige V’n som dere vil se på ett av bildene ble nemlig brukt i en filminnspilling der tre drag-queens ble fraktet opp hit for en scene i filmen.

Den V-formen er kjent fra en film om drag-queens, og hvert år oversvømmes denne klippen av drags, etter Mardigrass opptoget i Sydney.

En kan jo tenke seg hvordan det tok seg ut, i fullt utstyr på høye heler styltrende opp gjennom steinmassene. Filmen er visstnok verdenskjent, selv om jeg aldri har hørt om den, og etter hver Mardigras feiring i Sydney, som er andre weekend i mars hvert år, myldrer det av dragqueens her oppe. Alle skal se dette stedet og ta på det. Ja ja.

Dinosaurusmat

Ellers vokser det en plante her som egentlig skulle vært utdødd for hundrevis av millioner år siden. Den ligner mye av det vi har rundt oss på kloden i dag, men er vesentlig forskjellig. Dere vil se den som en gjenganger på bildene fra Kings Canyon, og den kommer i to kjønn.

Disse plantene var opprinnelig dinosaurusmat, men har overlevd her, som et av to steder i verden. Det andre er i Afrika.

Hannene har en noe tynnere og lengre støvbærer mens hunnene har en kraftig, ananaslignende frøbærer, som blir oransje når hun er klar til å formere seg. Aboriginene påstår at de kan spise denne frøbæreren, men ikke før den er kokt og banket og slått og kokt igjen og banket og slått nok en gang, og enda er den vanskelig å fordøye, så vær så god. Den eldste av dem alle heter Big Bob og er mellom 4 og 500 år gammel. Ganske nylig, bare for få år siden avslørt Big Bob selv at han egentlig var Big Jane. Uansett er han et mektig syn der han står. Men fremtiden er egentlig noe utrygg for disse gamlingene. Etter hvert som jordsmonnet også tørker ut i Australia så er det uvisst hvor lenge disse tropiske overlevningene kan holde ut. Edens Hage, som vi snart kommer til lever enda, men hvor lenge?

Bonzaitrær

Hele området her funderer også som en enorm bonzaikrukke der blomster og trær vokser rett opp av sandsteinsfjellet. Der har vi fordelen med den typen stein som absorberer og holder på vannet. Det gjør at trærne kan klore seg fast og suge vann rett fra steinen, akkurat som de bonzaitrærne vi får kjøpt i butikken.

Massevis av naturlige Bonzaitrær her. De vokser rett på klippene. Det kan de for den spesielle sandsteinen absorberer vann.

Helt vannvittig bra. I 1962 bygget en fyr ved navn Cotterill, sønnen hans og aborigineren Leslie en bro av tømmer og sandstein over det smaleste punktet i canyonen, for at folk skulle kunne ta seg over til utkikkspunktene på den andre siden av sprekken. Det var nok et dristig stunt for mange å ballansere over, men det gikk utrolig bra. I dag finnes det bare noe skrammel igjen av denne og det absolutt ikke å anbefale å forsere sprekken på den gamle brua i dag.

(til toppen)

.

Vannmerker

Flere steder kunne vi tydelig se hvor vannet hadde rent i uminnelige tider, det var vannmerker så gode som noen der vi trådde. Ikke noe skilter om å trå varsomt eller utenom der nei. Trå på minnene, de har jo stått der noen millioner av år, så de tåler det vel litt til. Jeg slo meg ned ved Lilliput rett ved og fikk en tydelig påminnelse om grastustenålenes egenskaper. Til allmenn latter selvsagt. Underlig disse små klippestykkene. Naturens lille morsomme innfall midt oppe i all gigantologien.

Edens Hage

Mellom runde klippeblokker, bak en sving og ned en tretrapp, behendig satt opp for sånne som oss, kunne vi plutselig skue inn i noe totalt annerledes. Ikke rart det ble kalt Edens Hage.

Edens Hage har reddet mange liv opp gjennom årene.

Egentlig navngitt av en av Australias utallige pionerer som på liv og død skulle utsette seg for utallige pinsler for å finne veien på kryss og tvers av dette vannvittig utfordrende kontinentet. En av dem begynte å komme i alvorlige problemer med seg og sine menn og situasjonen var alt annet en lys. Han så denne canyonen som en siste utvei før sult og tørste overmannet han og karene hans fullstendig. Her bodde de til de var sterke nok til å nå folk. Trivelig historie, og hadde jeg fått betalt for å skrive reiseskildringer med historisk faktabakgrunn så skulle jeg nok få gravd opp navnet på fyren også. Navnet hans preger nok en dal eller en fjellformasjon i nærheten, for ikke å snakke om en highwaybit. Så er det i grunnen bare å nyte disse herlige bilder fra en ørken, hvor det renner vann og spirer og gror alt fra forhistoriske planter til fugler og et yrende dyreliv. I sannhet en Edens Hage. Visste dere forresten at finker, dere vet disse små fuglene med den pussige lyden, som om man forsøker å starte en bil, aldri oppholder seg langt unna vann? Så dersom dere befinner der i ørkenen fra dere av tørst og dere hører en sebrafink så følg lyden, da finner dere vann. I tillegg er kenguruene flinke til å lukte vann. Der det befinner seg vann mindre enn en meter under bakken kan de lukte det og de er noen rever til å grave. Så finner dere et nygravet hull midt i ørkenen så stikk spaden i og drikk.

Kalving på gang

Ellers fikk vi høre at Kings Canyon ennå ikke er ferdig formet. Og det er to fraksjoner som stadig gnukker seg sammen. Dette resulterer i kalving, som det heter på isbrespråket. Det er en helt naturlig prosess som blir en nødvendighet når ikke det er plass til to, da må en vike. Resultatet blir at det faller en stor blokk ned i canyonen. Dette pleier å skje med ca. 60 år mellomrom. Det er nå 72 år siden sist, men det skjedde dessverre ikke mens vi var der. Det hadde vært noe å få festet til film. Da hadde reisebudsjettet vært sikret for flere år framover.

Prosessen i Kings Canyon pågår enda og her forventes neste kalving. Det skjer ca. hvert 60 år og det er 72 år siden sist.

Resten av turen ble en ren transportetappe beslått med flotte utsikter, men et sted må jeg trekke en grense ellers ville Henning gått til streik der hjemme.

Poolcool

Vel tilbake i resorten med en eier, ble poolen inntatt. Chris i, og jeg ved.

Avslapping i poolen etter lang og tøff tur.

De som kjenner meg godt nok vet hvorfor, og dere andre skal vite at jeg nesten druknet som elleveåring. Nok til at jeg kun drikker vann og foretar kontrollert dusjing i trygge omgivelser. Ellers var våre dager i det monopolske Yulara Resort, talte. Det var på tide å dra videre, for mitt vedkommende til Alice Springs. Chris skulle videre til Thailand, men han lovet å hilse på i Norge om litt, han ville nemlig veldig gjerne se midnattssola. Han hadde nemlig sett Insomnia med Stellan Kjærsgård, må vite. Et produkt av at han en gang hadde svensk kjæreste.

I farta

Så var det å sale opp og dra. På veien ut av resorten kunne jeg ikke unngå å legge merke til et fullstendig hvitt tre, med noen svarte greiner stikkende ut av seg. Et øyeblikk trodde jeg det var preparert, men da jeg senere, på veien mot Alice Springs, så lignende trær langs veien, må de jo være sånn av natur. For ordens skyld, de svertet av, for jeg ble hvit på fingrene  av å ta på det. På veien mot Alice, fulgte vi en åskant, eller nedslitt fjellkjede som det egentlig er. Den går halvveis til Alice Springs og er den samme som ender ut i Kings Canyon. Videre fulgte vi flere slike som gikk under navnet caterpillarkjeden, på folkemunne. Denne turen var det Anna som styrte bussen.

Anna fører bussen med stø hånd.

Hun var på opplæring som sjåfør og reiseleder, og begge deler greide hun meget bra.

10 000 dollar i bot

På veien gjorde vi et stopp ved en café, en av de meget få som finnes her ute. Ebenezars het den, og den ble ofte frekventert av aboriginere. Det gikk ofte ganske hardt for seg her, lot vi oss fortelle og dersom vi skulle støte på noen urfolk der så måtte vi for all del ikke fotografere noen av dem. Det liker de så dårlig at det blir føderale bruduljer av slikt. Like fullt hender det at de stikker hodene inn i bildet slik at de kommer med ved et uhell, og da skal de selvsagt ha kompensasjon. Det lureste er faktisk å la kameraene ligge i bussen. Og for all del ikke ta med alkoholholdige drikker inn i bussen. Det kan medføre bøter på 10 000 dollar. Ikke dårlig, men det er tøffe tilstaqnder her i Northern Territory. Myndighetene håndhever lovene knallhardt på grunn av de aboriginske tilbøyelighetene til overdreven drikking. Etter all omtale av unnskyldninger til de aboriginske stammene og oppløfting av territorier og tilbakeføringer av navn på flere og flere steder virker det faktisk som myndighetene forsøker å gjøre noe med aboriginerproblemet som har vært forsømt og direkte neglisjert i generasjoner. La oss håpe de arbeider i riktig retning.

.. alt om Alice Springs fra dag 30 og dag 31 - finner dere på neste side..... følg med...

(Hjem) (Til Site Map)