Dagene 35 og 36 - Brisbane og Steve Irwins Zoo

 

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

 
(Flere Bilder)
Dag 35 - 5. mars
Brisbane

Kursen settes sørover

Selv om det rant inn med kansellasjoner mens jeg var på flyplassen, holdt DJ 774 stand, og etter hvert kunne passasjerene rusle ut til flyet. Selskapet delte ut værsikre paraplyer som kunne benyttes fra terminalen og til selve flyet. Det var lurt.

Nå går ferden med helrødt fly fra Virgin.

Rullebanen lå ikke veldig høyt over lokal vannstand på tilstøtende jord og jeg var glad jeg snart var ute av dette vannreservoaret ved navn Cairns. Det var som taxisjåføren sa på vei ut av byen. Det er feil årstid å besøke oss nå, det er regntid, kom om vinteren, da er det tørt, fin temperatur og du vil oppleve mye mer. Det eneste som kan ødelegge en fin ferie på vinteren oppe i nord er krokodiller, se opp for dem. Hadde nesten følelsen av at Cairns nå var omringet av vann og menneskeetende krokodiller som bare ventet på at noen skulle ta sjansen på å dra fra byen langs bakken.

Skydekket løste seg opp

Ikke lenge etter at vi hadde satt nesen sørover begynte skylaget å slå sprekker. Større og større hull åpenbarte seg i skylaget og til slutt strålte solen helt ned til moder jord. Det var et deilig syn, og jeg syntes med ett så synd på alle de som var igjen der oppe i akvariet kalt Cairns. Som taximannen sa, regntiden starter i oktober og holder det gående til langt ute i april. Vi landet i Brisbane i strålende sol og faktisk hadde jeg mye bedre sikt ned i vannet fra flyet enn jeg hadde da jeg var en halv meter fra selve revet ved Green Island.

Faktisk bedre sikt i vannet her fra luften i Brisbane, enn fra båt i Cairns.

Taxisjåfør igjen

Det begynner å gå opp for meg at skal en ha informasjon om et sted, eller en by, er det bare å ta en taxi. Disse gutta, her er det kun mannlige sjåfører så langt som jeg har erfart, er et oppkomme av nyttig lære. Nå lærte jeg at alle gatene som gikk den ene veien i Brisbane hadde dronningnavn, mens alle som gikk på tvers av disse hadde kongenavn. Kjekt og greit så lenge en holdt seg i sentrum. Utenfor var det ikke noe system. Alle gatene i sentrum endt i elva. Fordi elva gjorde en sving og dermed tvang den gatene til seg. Denne sjåføren hadde kun bodd i Australia i seks år, han var opprinnelig tysk, men etter 16 år i Sørafrika ble han med på lasset hit. Hans kone, som er betydelig yngre enn han; hadde nemlig to søstre her fra før som la inn garantier, i tillegg var hun lærer med høy utdannelse og dermed var saken klar. Som han sa, han var for gammel til å slippe inn, selv om han var elektroingeniør, men ble med på konas lass. Grunnen til at de flyttet fra Sørafrika var den politiske situasjonen. Alt var forandret, etter hans mening til det verre. Det var flere hundretusen drap i året, flere hundretusen dødsfall på grunn av Aids, like mange i andre unødvendige sykdommer, for å nevne noe. Jeg sier ikke at han var rasist på noen måte, men livet hadde blitt for usikkert til å bo der, mente han, og her var klimaet omtrent det samme og styresettet mye tryggere. Han foreslo at jeg burde oppsøke St. Stephen’s Chapel og se på den utskårede trefiguren der.

Den var laget av flere tusen små trebiter sa han og i samme kirke kunne en gjøre seg et ønske, som visstnok skulle gå i oppfyllelse. Når ønsket ble oppfylt skulle en skrive til en adresse som sto der for å si fra. Jeg oppsøkte damen men lette forgjeves etter noe om ønsker og fant ingen adresse å skrive til. Men interessant var det.

Veolia - Slapp av alle dere som er redd

For at Veolia ikke er et bunnsolid søple- og septiktømmefirma. De tømmer søppel her i Brisbane også og da må de jo være bra, ikke sant? Jeg overvar seansen ved middagsbordet på restauranten her ved hotellet da bilen skramlet forbi, stoppet og hevet den hydrauliske hanken med to søplebøtter på i en hilsen til mannen fra nord, før de tømtes inn i gapet på den ventende skuffen som dro avfallet med seg inn i bilens buk.

Bottleshops

Australierne liker alkohol. Det er det ingen tvil om. De har til og med noe de kaller Bottleshops, som er åpne utover kvelden, der folk kan gå eller kjøre inn. Drive through heter det og er lagt opp etter samme mønster som Mc Donalds. Man kjører opp til en enorm åpning og avlever sine ønsker, det være seg øl, vin og brennevin, som sporenstreks blir levert til bilens vindu, mot betaling. Ikke no' sludder! De har lenger åpningstid enn resepsjonene på de fleste moteller. Det har jeg erfart. For når jeg har stått og røsket i døren til moteller med stengt resepsjon, har jeg måttet spørre etter veien til eventuelle åpne moteller i nettopp en Bottleshop. Nemlig!

Kino

Jeg rundet av kvelden med et kinobesøk litt utenom det vanlige. Tvers over gaten fra Hotel George Williams ligger nemlig en kino. Ikke en hvilken som helst kino, å nei, en kino som viser flest dokumentarfilmer med høy utmerkelse. Jeg tenkte jeg fikk se filmen ”King of Kong”, en dokumentar om mesteren på dataspillet Donkey Kong og om utfordreren. En typisk amerikansk film der den onde møter den gode. Det vil si at de møtes egentlig aldri men intrigen er der og moralen er der osv. En film for de helt spesielt interesserte, spør du meg. Det som utmerket seg mest ved denne salen jeg satt i var at den var utstyrt med flere vinduer oppe på veggene. Jeg tror ikke de fungerte, men hvorfor plassere dem der da? I tillegg knatret kinomaskinen til dels meget støyende i bakgrunnen slik at den var hørbar gjennom hele filmen. Lyse flater samt nødlys var direkte forstyrrende. Nei, takke meg til kinoen i Tønsberg, der film er film og støyen hører maskinrommene til. Ikke sant Lasse? Kiosken var heller ikke noe skue, Berit, så jeg tror du har litt å vinne på en tur hit for å lære bort.

(til toppen)

 

 


Dag 36 - 6. mars
Den store Steve Irwin-dagen

Tidlig på’n igjen. Ut til zoo

Kvart over åtte sharp, sto jeg klar og ventet på bussen som skulle plukke meg opp i byen. Det kom tuslende en liten 16-seter med en hyggelig dame i og ropte opp blant andre mitt navn på en fremmed måte. Vi skulle sitte på med henne til bussterminalen der The Red Emu skulle sørge for den videre transporten klokka kvart på ni. Alt gikk som vanlig på skinner og bussjåføren, en usedvanlig behagelig fyr, stemmemessig, geleidet oss gjennom en time og et kvarter med natur og diverse, med enkle kommentarer, som for eksempel at: Kaptein Cook navnga fjellene til venstre her da han kom hit for glassfjellene. Jeg vet ikke hva han hadde i sitt glass, for det minner ikke meg det minste om noe form for glass når jeg ser på disse fjellene, sa han, til allmenn munterhet.

Porten

Til slutt sto vi da utenfor porten til Australia Zoo. En port som har litt til felles med hjemmesiden deres, litt kaotisk, men vi gikk da inn alle som kom med bussen.

Det er kansskje ikke den største dyrehagen i verden, sa bussjåføren på turen, men det er den beste han hadde vært i. De ansatte bøyer seg bakover for å gjøre det beste for publikum sa han. Det skulle jeg snart finne ut.

I krokodillens tegn

Det viste seg fort at krokodiller var hovedattraksjonen.

Det var amerikanske alligatorer, og australske ferskvanns- og saltvannskrokodiller. Det var helt tydelig at det var saltvannskrokodillene som gikk av med seieren. De var utvilsomt trekkplasteret for folk flest. Jeg kom i prat med en ansatt som tilhørte oldtimer avdelingen. Han fortalte villig vekk om en rugg som lå og koste seg i vannet foran oss. Den var 100 år og var rundt 5,5 meter lang, og den største i fangenskap, må vite. Da jeg nevnte at krokodille innhegningen på Green Island skiltet med en på 6,1 meter var han kjapt ute med å si at det jo ikke var verdens største de hadde her men det var den største i fangenskap. Jeg lot ballen ligge og spurte heller om han visste om noen hadde hørt om pyramidefunn i regnskogen mellom New South Wales og Queensland. Han var oppriktig interessert i temaet, og han var rimelig godt kjent der, men dette hadde han aldri hørt om før. Han ba meg spørre i informasjonen, det var jo over 450 som jobbet her så det jo sannsynlig for at noen visste, eller hadde hørt noe. Som sagt så gjort, uten resultat, men de har hvert fall nummeret mitt her i Australia.

Show og informasjon

Det var mye show for pengene her. Mye grundig informasjon kanskje, og det er ikke dumt. Det er med på å øke forståelsen for dyr generelt. Alt skjedde i Steve Erwins ånd, det merket en fort. Hans lettbente språk preget plakater og informasjonsplaketter. Det gikk videoer av ham overalt og folkene der bøyde seg i alle retninger for å gjøre publikum til lags. En egen avdeling var øremerket folkets avskjed med legenden. Her var hilsener fra hele verden, tårevåte meldinger fra fjern og nær. Tydelig at denne mannen genuint var elsket.

Showene med dyrene ble også holdt i samme slakke stil, til glede for publikum i alle aldre.

Giftige kryp

Jeg måtte jo innom slangesenteret. Og her krøp de rundt, bak tykke glass, heldigvis, alle de giftigste slangene i Australia. Og det sier ikke lite. De kan beramme seg med alle på listen over de ti giftigste i verden og på toppen troner to stykker som skiller seg litt ut. Den ene kalles Fierce Snake, som direkte oversatt betyr, barsk, bister, streng, bisk, glupsk, aggressiv, olm, voldsom, vill rasende, heftig og illsint. Det burde vel dekke det meste tenker jeg. Den er, dråpe for dråpe, kalkulert til den giftigste. Ett bitt produserer nok gift til å gulve 100 velvoksne menn for godt. Den andre er mer kjent for oss, Innlands Taipanen, den har nok de samme egenskapene som Fiercen i tillegg til at den kan bite lynraskt flere ganger, så raskt at du ikke rekker å komme deg unna. I likhet med alle andre giftslanger, vil den søke vekk fra mennesker. Stå rolig, ikke forsøk å ta på den, men la den gli vekk, så er alt greit. Du kan godt ta bilde først, for i motsetning til aboriginene så bryr ikke slangene seg nevneverdig om det og de tar heller ikke betalt.

King Brown

Kongen på haugen er likevel en som ikke er like giftig, dråpe for dråpe, men den har egenskapen å tygge gjentatte ganger i såret og på den måten pumpe flere ladninger med gift i offeret. Nok til at hvem som helst ligger der etter litt. I tillegg tåler denne bitt fra andre giftige slanger, uansett hvem og lever av reptiler. Så den er fryktet selv av sine egne slektninger.

Papegøyer

Australierne begynner å frykte for sine kjære papegøyer. Dere ser en oversikt på et av bildene. Synd, og jeg håper virkelig de greier å snu trenden. Det er mye liv i disse papegøyene, en kan høre dem godt der de er. Jeg vet ikke om den såkalte latterfuglen tilhører familien men den høres virkelig godt. En mellomting mellom en lattermaskin fra 70-tallet og en hyene, vil jeg kalle det. Jeg lurte veldig første gang jeg hørte en. Må oppleves.

Kenguruer og blomster

Skal ikke bruke for mange ord på kenguruene siden jeg har skrevet om dem tidligere, men de var flinke til å spise av hånden. De var ikke overivrige men løftet hvert fall på hodet for åå spise, der de lå. Blomster var det mange av og jeg drister meg til å ta noen bilder i ny og ne å presentere. De er pene og den smule annerledes enn de vi er vant til i Norge.

Tiger

En av hovedattraksjonene i Steve Irwins Zoo var en stor og flott tiger. Tam var den og, der den lå og koset seg i sengen sin. Og rett ved siden av sto to dyrepassere. Disse skulle få den til å gjøre ting, hvis den selv ville. Alt den ville mens jeg var der var å spasere ned til et høyt bord, på ca. to meter, ta sats og hoppe opp. Det så ikke ut til å koste den en kalori. Jeg må innrømme at den var utrolig verdig og høyt hevet over alle andre. Helt sjef.

Turen gikk så tilbake til Brisbane og jeg inntok den daglige dose middag og slappet av på kino. Så filmen om Bob Dylan, I’m not there. Med blant andre Kate Blanchett (virkelig stor i sin rolle som Dylan, sang selv gjorde hun også) og Richard Geere. En underlig film, ulikt alt annet, og framstilte Dylan under helt andre, og flere navn. Det var fire stykker som spilte ham. Dylan sang også flere sanger selv, men var altså ikke der. Bør oppleves.

 

.... wow - følg med...

 

 

(Hjem) (Til Site Map)