Dag 37 - Rundt om i Brisbane...

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

Utsikt, blomster og stjerner

Det nærmer seg slutten av reisen og jeg merker jeg går mer over i sparebluss på en måte. Ikke grytidlig oppe, men når det passet meg. Hotellet jeg bor på ser på meg som noe uten om det vanlige. Har nå bodd her fire netter og har booket for den femte, på fire forskjellige rom. Ikke verst? Fordi jeg ikke vet hvor lenge jeg kommer til å være her blir det sånn. Men så lenge de greier å vippe opp et rom er det greit for meg. I dag hadde jeg bestemt for å dra opp til Mount Coot-tha. Fjellet med alle tv-antennene på. Antakelig for at dette er det høyeste fjellet i omegn. Det var jo bare å sette seg på riktig buss, i dette tilfellet 471, ut av byen og endestasjonen var fjelltoppen. Som dere kan se av bildene så er det en fantastisk utsikt derfra. Ikke bare mot bykjernen, men i alle retninger. Fine spisemuligheter er det også der oppe, men noe som var enda mer interessant var et planetarium halvveis oppe i fjellsiden.

Brisbanes Botaniske Hage

Det var selvsagt stengt, med påskrift om at det åpner kl 3.00 PM. Ja ja, klokka var nettopp slagen 12, og jeg var nesten en slagen mann. Det var bare å vente, men ikke helt uten underholdning. Det viste seg å være en botanisk hage der, og hvilken hage?! Den hadde trær, busker og blomster representert fra hele verden, og mesteparten sto i full blomst. Ja, dette var sakene sine. Jeg trasket rundt og tok bilder, og vips hadde tre timer gått.

Jeg overlater det meste til bildene selv å representere seg. Jeg vil bare få understreke at det var en opplevelse å kunne gå gjennom der. Fra den dypeste regnskog til japanske hager og små bonsaitrær i sine beskjedne potter, med bare stein å nære seg på. Jeg husker jo hvordan dette ble forklart mulig i Kings Canyon. Det var noen enorme, jeg vil gjette, kunstige sjøer der, hvor det vokste vannliljer overalt. Kun sjøfugl brøt inn. Det var enorme palmetrær og like enorme bambus- vet ikke om jeg skal kalle det bukser eller trær, de var fete nok.

Edderkopper

Fant noen romslige eksemplarer av sorten, som dere ser av bildene. Jeg fikk dagen etter bekreftet på det lokale museet, at de ikke er spesielt giftige, men at de biter smertefullt hardt hvis de blir provosert.

Riktig flotte var de å se på. Og enormt sterke vev hadde de, for de strakk seg over meteren og holdet stand i vinden, som kunne være ganske sterk i parken.

Månelandingene

Klokken hadde som sagt hoppet fram til tre og dørene var åpne da jeg entret lokalene. Her var det en liten utstilling til minne om måneferdene, som gikk av moten på syttitallet, og jeg flat for en astronaut i full størrelse med et Hasselbladkamera mellom romhandskene. Aha! Tenkte jeg, det var det han sa, svensken fra Hasselblad, som ble intervjuet, at det ikke gikk an å se hva de tok bilder av. Kameraene var nemlig en spesialkonstruksjon for at de skulle kunne ta bilder på månen. Det var bare det at astronautene ikke kunne se hva de tok bilder av. Tenk på det neste gang dere ser bilder fra måneturene til fots. Krystallklare bilder der objektene står i sentrum til enhver tid. Ingen miss der i gården. Ikke mulig, sa svensken på filmen, og jeg må si meg enig. Der hang kameraet på et grovt stativ montert på drakten, og det eneste de kunne gjøre var å trykke på en knapp med en til dels grov handske. Behøver jeg si mer? Jo da, litt.

Jeg tror nok at turene foregikk som de er blitt fortalt, selv om det faktisk er en utbredt oppfatning her i Australia at det hele er et spill for galleriet. Faktisk. Det er helt tilfeldige kommentarer fra folk når jeg forteller at jeg dro innom Canberra Space Center (Tidbinbilla). ”tror du de var der da?” sier de, og legger ikke skjul på hva de mener. Tja. Som sagt, jeg tror de var der, men at de hadde en amerikansk sykelig trang til å levere det perfekte. Derfor ble bildene laget i studio, kanskje før, kanskje underveis av andre, men ikke på månen med det utstyret de hadde. Og nå sier jeg ikke mer.

(til toppen)

Sir Thomas Brisbane Planetarium

Og nå planetariumet. Sir Thomas Brisbane var en ivrig stjernetitter, og det hang en drøyt meter lang stjernekikkert ute i gangen. Der var også en bronseetterligning av ham.

Tydeligvis en respektert mann i sin tid. Han var jo ingen smågutt før han fikk laget observatoriet ved siden av heller. Guvernør i New South Wales blir bare de færreste. Og nå også profet i en annen stat, for her heter det jo Queensland. Og er det noe jeg har lært her i Australia så er de glade i staten sin og ser på de andre som konkurrenter. Queenslenderne har ord på seg for være galere enn sårede slanger, og det sier jo ikke så rent lite. Jeg har blitt advart i samtlige stater om innbyggerne i den staten jeg skal inn i, og så viser det seg at det er verdens hyggeligste mennesker over alt. Til og med her. Bortsett fra en dame som satt og ventet på bussen til morgenen i dag. Jeg satt og pratet med et engelsk ektepar som hadde begynt på sin ferie, da hun, dragen, satte seg ned ved siden av meg. Hun buttet inn som det heter her, med fett hår og rimelig romslig korpus. Og ville bare være hyggelig med sine velmente råd. Bare det at de tok aldri slutt. Jeg så munnen beveget seg etter at hun hadde gått inn på sin buss og forsvant.

Planetariumsferden ble ledet av en meget behagelig stemme, og stolene var tiltet lenger bakover enn på noe fly jeg har vært på. Direkte farlig, om man er i underskudd på søvn, hvilket jeg nok var. Jeg hørte ett eneste snork under den 40 minutter lange seansen, og det var mitt. Høyt nok til at jeg våknet. Skikkelig pinlig. Heldigvis var det mørkt, og akustikken veldig bra, så det er ikke sikkert alle hørte hvor det kom fra. La oss håpe det. Presentasjonen gikk på å bli kjent med den sørlig hemisfære. Hvordan vi skulle kunne finne retningen ut fra stjernene, og ikke minst at det australske flagget er pyntet med fem stjerner fra Sydkorset pluss Sirius. Videre hvordan himmelen ser ut når alt lyset fra bakken skrus av. Dette så jeg også ute ved Uluru og Kings Canyon, et helt fantastisk skue. Og hvordan innbyggerne her reagerte på himmelen og laget sine figurer blant stjernene. Neste uke skulle det være et program der de lette etter liv i universet. Jeg hadde tydeligvis kommet en uke for tidlig. Som ventet var det ikke lov å ta bilder eller filme inne i planetariumet.

Tidlig i seng

Som nevnt hadde jeg et lite underskudd på søvn og ble ikke lenge oppe denne kvelden. I tillegg hadde det kommet en busslast med amerikanere til hotellet og en kan si mye om amerikanere men stille er dem ikke. Det er mye støy rundt dem, hvin og hyl for den minste ting. Jeg satt nede i restauranten og bearbeidet bildene fra dagen og spesielt en av dem var en konstant plage. Han lignet litt på en skuespiller ved navn, Charlie Sheen. Han hadde en så gjennomtrengende latter, som han til det overdrevne brukte samtidig som han klappet i hendene mens han lo. Hadde vært morsomt et par tre ganger, men ustanselig? Hvorfor må amerikanere skråle så høyt?

De er jo så koselige mennesker likevel. Jeg tok meg god tid i sengen i dag og sto opp i god tid etter at frokosten var avsluttet, men fikk likevel sitte der å jobbe litt med pc’n selv om de var stengt. Utedelen var tilgjengelig for allmuen og tror dere ikke den fordømte latteren hadde funnet veien dit. Han var i ferd med å bli en nemesis etter bare et halvt døgn. Det må være rekord.

Som et apropos... akkurat nå bor jeg på rom seven elleven .....

... hva skjer videre?? .. drar Odd-Gunnar på pyramide jakt, og i tilfelle - vil han finne dem???

(Hjem) (Til Site Map)