Dag 39 - Siste søndag i Australia - 9. mars

 

Hjem
(Til Site Map)

Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-)

 
(Flere Bilder)


Siste søndagen i Australia.

Senere opp

Dørene på Hotel George Williams trenger desperat en vaktmester med innsikt. Vi vet alle at dørpumper etter hvert lever sitt eget liv hvis de ikke får regelmessig behandling, i form av justering og eventuell smøring. Her er det tydeligvis meningen at dørene skal slå så hardt igjen at de er garantert å lukke seg. Hvis en glemmer å lukke døren forsiktig så kommer den etter deg i en fart og dundrer igjen, så det registreres på Richters skala i Sydney. Veggene rister og det er umulig å få seg noe søvn etter at folk begynner å stå opp og bevege seg ut i gangene.

HI MARGE, HI GWEN! HOW ARE YOU! HAD A GOOD TIME LAST NIGHT? LET’S SLAM A FEW MORE DOORS, SO OTHERS CAN’T SLEEP ANYMORE! YEAH!

Ikke noe vits å prove å sove litt ekstra på en søndag. Like greit å stå opp.

Justere bilder

Denne dagen var bildeprogrammet på pc’n noe underlig. Bildene levde liksom sitt eget liv og spratt rundt uten mål og mening. Heldigvis holdt de seg på rett dato. Det endte med at jeg måtte sitte og redatere hvert eneste bilde for å få rekkefølgen til å stemme sånn noenlunde. To stive timer tok det. Tror ikke det hadde noen sammenheng med at kvelden i forveien ble noe fuktig, der jeg smakte meg gjennom The Mall.

Tog

Nå sto toget for neste etappe på turen og billetter skulle innhentes. Jeg trasket bort til jernbanestasjonen som lå like i nærheten av hotellet, og stanset utenfor lukene på spor 10. De var stengt og klokken var kvart over ett, søndag. Jeg ringte det nummeret jeg hadde fått der et par dager i forveien og bestilte billetten på telefonen i stedet. Da var alt i orden, sa stemmen. Jeg skriver den ut nå og så er det bare å gå til spor 10 for å hente den. Ja, men, jeg står jo utenfor luka der nå, sa jeg noe undrende. No worries, mate, den åpner klokka halv to. Ja vel, da var det bare å vente noen minutter og så var billetten i havn. Jeg så fram til å ta toget. Synes fremdeles det var synd at turen fra Cairns, med tog, gikk fløyten. Landskapet skal jo være så overdådig. Denne kysten er jo Australias grønneste og mest varierende, med fjell og dype daler, skog og koller og alt hva en natur kan tenke seg å by på.

Australiere er direkte på sak

Det er ikke noe "messing around" med australiere. De går rett på sak og kaller en spade for en spade. I dette tilfellet var det en påskrift over skinnegangen på nedsiden av perrongen som fikk min oppmerksomhet. Der sto: ”Stay off the tracks! Or cop a $150 fine. So don’t say you didn’t know”.Ikke til å misforstå den der nei.

Mer mat, butikker og bøker

Resten av dagen gikk med til offentlig frokost og butikkvandring, eller shophopping, som en kan kalle det, før middag igjen. Jeg begynner å få et problem med kofferten. Ryan Air sier 15 kg. Og da betyr det 15 kg. Alt over må betales for. Jeg har i øyeblikket 26,5. Her må det slankes. Heldigvis så er det tre bøker om bord som skal postes til Philip Mantle når jeg ankommer London. Jeg fant en av hans bøker på billigsalg for 2 dollar stykket sammen med en drøss andre i en butikk som solgte alt unna i et closing down sale. Da jeg nevnte det for Phillip at en av  bøkene hans gikk på billigsalg så ba han meg kjøpe de jeg fant, hvis jeg hadde mulighet. De har nemlig ikke betalt royalties, og det er alvorlig for en forfatter. Go and get them, Philip. Tror sannelig jeg skal nappe ut noen gamle klær og sende sammen med bøkene. Så kan han ta dem med til Norge senere i sommer. Det var lurt. Det koster nemlig like mye å sende ting i posten til Norge, som å betale overpris på flyet, så det har ikke noe for seg. Det er så mye jeg skulle tatt med meg hjem. Men jeg har som sagt ikke mulighet, dessverre. Så var det tid for middag igjen.

Rørleggersprekker

Over hele Australia spør stort sett taxisjåfører om en ting dersom de er under 40. Hva synes du om de australske jentene? Tja, hva skal en svare på sånt? Synes stort sett jenter kommer i alle størrelser og fasonger og ikke minst alle aldere over hele kloden. Men de  svarer som oftest selv. Synes du ikke de er fete? Det synes tydeligvis de. Og det er klart jeg har begynt å se litt nærmere på dette fenomenet og har kommet til at det faktisk har noe for seg. Veldig mange jenter her er godt voksne, de er nok i flertall, men ser ikke ut til å ta seg nær av det. De er livlige og virker på den måten litt amerikanske i legningen. Og det er jo litt av poenget, nemlig det å godta seg selv som man er. Verken mer eller mindre. Men de kunne kanskje kle seg en smule mer i sin gate? Jeg sitter og ser ned i verdens største rørlegger, heldigvis er den dekket med, enten en tynn t-skjorte som går ned i buksa, eller det er en megatruse som går opp i jakka. Poenget er at vedkommende sitter på beltet og det burde være helt unødvendig. Og det er ikke den eneste, men på den annen side, gutta er ikke det spøtt bedre, verken i størrelse eller bekledning.

 

(til toppen)

 

 


Ganglag

Folk har de underligste ganglag. Sikkert ikke bare her, men her akkurat nå. Jeg observerer ei jente av asiatisk herkomst, og de er det veldig mange av. Egentlig kunne japanerne spart seg å gå til angrep på Australia under krigen, de er jo her likevel i ufattelige mengder, helt lovlig. Men denne spesielle jenta hun går som om hun har innlagt et avansert fjæringssystem i beina. Hun går på tærne, det er greit nok, men i tillegg så løfter hun beina som om hun skulle ha svømmeføtter på dem når hun går, og det ser absolutt noe komisk ut. Jeg ser etter henne en lang stund for å konstatere at hun ikke bare gjorde dette som et innfall, men nei, det er sånn hun går. Tankene beveger seg i retning Monty Python og John Cleese der han foretar sine funny walks. Ei annen jente går nedover gaten med rumpa stikkende rett ut og overkroppen i lett foroverlent posisjon. Er det mulig? Ja, det er det. Hun fortsetter slik så lenge jeg kan se henne. Og så har vi de mer vanlige, som duver opp og ned når de går, akkurat som de prøver å se over en kant for hvert skritt de tar. Dette er rene underholdningen.

Kino igjen

Tid til en film ble det også, og jeg gikk inn in en vannvittig foajé som egentlig ikke hørte hjemme i vårt århundre i det hele tatt. Overdådige vegger og tak med malte motiver. Flotte greier. Jeg gikk til disken og ville ha en billett til Meet The Spartans, eneste film på menyen som kunne være noe, selv om det var en parodi på 300. Men nei, det var ikke der. Det var en kino rundt hjørnet, nede i gate, opp i fjerde etasje. Ja vel, men?

Det viste seg at de delte et A-4 ark mellom seg slik at de hadde en side hver. Underlig. Virket ikke som den store konkurransen dem i mellom, kanskje de var eiet av samme firme? De var helt forskjellige. Denne het Greater Union, og var meget moderne i forhold.

Mørkt

Mørket faller fort på her omkring. Plutselig er det kav mørkt mens gatene for øyeblikk siden lå badet i sol. Underlige greier. Å gå gjennom Brisbanes gater på kveldstid er interessant. Her møter en mennesker som spør etter veien, og i stor grad kan jeg faktisk svare, for jeg fikk jo nøkkelen av taxisjåføren første dagen, og da er det såre enkelt. Mennesker som ser slitne ut men som bare spør om du har sett en som har løpt i denne retningen i oransje t-skjorte eller sårt trenger en dollar til en kaffe eller noe. Litt utenom det vanlige var tre jenter som tydelig hadde finansielle problemer. De skulle hjem med bussen og hadde forregnet seg. På reaksjonen å dømme da de fikk et par tre dollar og den oppriktige fortvilelsen på forhånd velger jeg å tro at dette var sant. Det gjorde meg godt å hjelpe, hvert fall. Ellers har den eneste kontakten mellom meg og aboriginene, så langt, vært på bommestadiet, og tilbake i Alice Springs, der de er i flertall. Ikke på noen negativ måte, men grei nok til at en gir litt. Mekaniske kenguruer på byrunde fyller fortau og gatebenker. Det er gøy å gå in by som kan oppvise litt mangfold og initiativ og der alt ikke må være alvorlig og kjedelig hele tiden.

Avskjed med Hotel George Williams

Jeg har stedet i gradene på hotellet. Fra de to første nettene på rom 704, måtte jeg ta telling på rom 507. Deretter fikk jeg det sagnomsuste 711, for så å avrunde med 801. Top floor og kongen på haugen. Godt å se et hotell som verdsetter sine trofaste beboere. Selv om dette hotellet tilhører YMCA, så har de alle rettigheter i restauranten, og ikke noen utpreget fordømmende holdning i noen retning. Troy, som min favoritt i resepsjonen heter, står virkelig på for kundene. Han var behjelpelig med det meste fra gode råd i forbindelse med pyramidesaken til å booke meg inn på hotellet i Sydney, ferdig betalt. Det var en annen fyr der også. En som jobbet døgnet rundt. Han var ikke særlig blid av seg og smilet hans kom fra bare en gang og det var da han skulle sette bagen min til oppbevaring. What the hell? This bag is heavier than me?!! Og det kunne nok stemme, han var bare en liten sprett, men da lo han, faktisk, og ansiktet sprakk ikke, så han ler nok litt i smug. Jeg spurte Troy en dag han var aleine der om den fyren aldri sov og fikk til svar, med glimt i øyet, at han hadde en seng på bakrommet.

 

... videre til Sydney....

 

 

 

(Hjem) (Til Site Map)