|
Dag 44 og 45 - Fra Australia til London via Kina |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
| (Flere Bilder) |
Klokka rakk ikke å bli mer enn åtte før den ga meg beskjed om å stå opp for en siste morgen her i Sydney. Vemodig men sant, seks ukers ferie var på hell og den lange turen hjemover skulle begynne. Det var bare å slepe den, etter hvert tunge bagen ned på gaten og praie en taxi. Sjåføren der, en amerikaner fra Los Angeles, hadde bodd i Australia i seksten år, men var ikke like imponert over landet som meg. Total rip off, organized corruption by the government. Ikke akkurat småpoteter han la rundt seg. Han begrunnet det med at myndighetene tror de kan tjene mer penger på alt, enn andre land. Det er rett og slett en fornærmelse mot folks intelligens, fortsatte han. Han nevnte i fleng forskjellige eksempler på hva han mente. Det var som vanlig skatter og avgifter som fikk unngjelde og siden han var amerikaner er det kanskje naturlig å være litt allergisk mot nettopp dette. Særlig når han dro fra USA i en tid da skatt omtrent ikke fantes der. En ting jeg har bitt merke i er disse vognene som alle flyplasser er utstyrt med. Det er mulig jeg har nevnt det før med disse koster det 4 dollar å benytte. De er lenket fast til et spor nær gulvet og må kjøres ut av dette sporet. Umulig å få kjørt vognen uten å betale først. Ikke rart nesten ingen bruker disse vognene. Jeg vet ikke hvem som tjener på et slikt system, men det er hvert fall ikke flyplassen. I tillegg må alle taxier betale en avgift for å få lov til å stå ved utgangen til flyplassen for å kunne plukke opp de reisende. Også veldig uvanlig. Så det er kanskje en del uvanlige avgifter rundt om her under. Jeg er nok ikke helt enig med fyren, men jeg forstår synspunktene og ser at han har rett i noen av dem. Flyplassen Hyggelig er igjen gjennomgangstemaet og en kan ikke annet enn bli i godt humør av disse australierne selv om du blir plukket ut til ekstra gjennomsøkning med bombedetektor. Jeg fikk mer inntrykk av at de ikke hadde annet å gjøre akkurat der og da og at jeg så ut til å være en real og grei kar å demonstrere denne på. Dessuten forklarte de hele tiden hva de gjorde. Det var jo tross alt for min egen sikkerhet det ble gjort og det er jo bra. Gjennom tollen ble jeg spurt om etternavnet mitt. Han reagerte litt på at jeg skrev Roed på immigrasjonslappen, mens det sto Røed på passet. Jeg forklarte og han lyttet interessant, og ga inntrykk av at dette var interessante greier, med 29 bokstaver i alfabetet, sammenlignet med deres 26.
Denne bussen skal ta oss til Kina Flyturen Flyturen foregår i skrivende stund, som det heter, og det er enda noen timer igjen før vi er framme i Shanghai. Sidekameraten min heter Kai og er fra Beijing. Han er en artig og meget hyggelig fyr som, for tiden studerer i Australia, og skal til Shanghai for å treffe familie og venner.
Kai, min medpassasjer på turen. If you read this, Kai, send me an e-mail Ellers er det bare å melde at det tar ti timer fra Sydney til Shanghai, og at de ligger tre timer bak. Så klokka går den rette veien. Skriving gjenopptatt 15. mars - dag 45 Kinesisk rettledning Vi landet som planlagt på Pu Dong i Shanghai klokka litt over syv om kvelden, og her var det faktisk allerede mørkt. Det var tydelig at vi beveger oss nordover. Surt og kaldt var det også, 10 grader, og etter Australia var ikke det mye å skryte av. Kineserne har litt å lære når det gjelder organisering, og jeg vil ikke tenke på hvilke scener som vil utspille seg under OL i Beijing senere i sommer. Vi ble stuet sammen som en bøling kveg og påsatt et klistremerke av brun farge. Fargen tilhørte tydeligvis hotellet vi skulle til. Jeg stakk bortom en såkalt ATM, som det kalles rundt hele verden, bortsett fra hjemme i steinrøysa hvor vi kaller det minibank. Jeg tok ut 1000 yuan, som sedlene heter her. Tilsvarer omtrent 600 kroner. Nå skulle vi gjøre Shanghai, de engelske farerne og jeg, som etter hvert ble som en stor familie. Utrolig hvor sammenspleiset en kan bli på en slik tur, Særlig når en blir plassert i et land der det meste er lukket og holdt vekk fra deg. For vi kjørte jo buss ut fra flyplassen og kjørte og kjørte, i en hel time, uten å komme nærmere noen by. Heller det motsatte. I tillegg hadde sjåføren skrudd varmeapparatet på full stim og vinduene var snart fulle av damp. Folk tørket og tørket for å se ut, en kjørte jo tross alt i Kina og utsikt var viktig, selv om det var mørkt. Det bli gispet og pustet og pest uten synlig innvirkning på sjåføren. Ville han ha bølingen uten klær kanskje? Det ble kastet jakker og gensere men varmere ble det. Tydelig at ikke turistene skulle fryse, for det var jo litt surt ute. Da vi til slutt v ar framme sto dampen ut av den åpne døren og minnet ikke så rent lite på den reklamen TV2 kjørte i forbindelse med håndball VM, der gutta kjørte fem meter med varm ferdigmat i bilen. Her var heller ingen by. Faktisk var det ingen ting. Vi gikk inn i vestibylen og sjekket inn. Hotellet så fint ut, det, ved første øyekast, men ved nærmere ettersyn var det en del mangler på finishen, uten at jeg skal gå i detalj. Men prisen var det visst ikke nåe galt med, de lå på 1500 til 2000 kroner natten, men jeg tviler vel på at flyselskapet har betalt en slik pris. Kveld i baren Dermed gikk kvelden i baren etter at damen i skranken hadde forsynt seg med passene våre. De var nok redd for at vi skulle hoppe av og søke om politisk asyl i landet, nå rett før OL. I tillegg var det temmelig mange uniformerte personer i vår nærhet til at det føltes helt komfortabelt. Noen av de engelske tok seg en spasertur for å se om det var noe på utsiden i det hele tatt, og de ble ikke hindret på noen måte og fikk lov å spasere hvor de ville. Det eneste de så var småhuser med høns rundt og flere hotellignende byggverk. Antakelig for business class, dette var jo bare economy class må vite. Men så var det å brukt opp 1000 yuan da. Det var ikke bare bare. En øl koste 20, og så mange orket jeg ikke tanken på å drikke. Det ble noen og alle ville spandere på hverandre for å bli kvitt disse papirlappene. Det var neimen ikke lett. Noen av oss gutta gikk over til Johnny Walker Black Labell for å spare på volumet i magen samtidig som prisen gikk opp til 35. De skarpeste av dere har nok regnet ut at ølen kosten elleve kroner og whiskyen oppunder tjue. Det så ut til å bli en lang kveld. Men kjent ble vi som sagt og det ble fortalt historier om Australia, som for alle var landet over alle land på jord den kvelden. Det ble mimret og ledd og bartenderen gned seg i hendene og forsto mer og mer engelsk etter som driksen strømmet inn. Hadde vi blitt hele natten hadde jammen meg smilet presset seg forbi ørene.
Vestibylen var innbydende. Baren, den runde lille hevelsen til venstre, var ikke spesielt velutruste Etter hvert skallet det av noen her og noe der, min whiskydrikkende sidemann måtte opp og rapportere til kona. Hun hadde blitt sur på flyplassen fordi noen hadde skrevet feil datoer på hotellsedlene deres slik at de hadde hver sin dato, noe som ikke var løst i en fei i dette overkontrollerte landet. Det endte med at bussen gikk fra dem og de måtte ta en drosje. Kona var ikke blid, marsjerte rett på rommet og ble der hele kvelden. Heldigvis satt jeg med ned og begynte å prate med ham og det ble raskt veldig hyggelig. De var fra Irland, andre var fra Skottland, det behøvde forresten ikke si, enkelte var faktisk australiere som var på vei til engelsk ferie eller bodde der for tiden, resten var engelske også var det en nordmann da, må jo ikke glemme han. De fleste syntes forresten det var sprekt gjort å dra på en slik rundreise som jeg hadde gjort. Ingen av de tilstedeværende hadde gjort noe lignende. Jeg nøt respektens øyeblikk. Militær stramhet Som nevnt var det en del militære innslag rundt oss og jeg kunne ikke dy meg. Måtte bare spørre om å ta et bilde. Dette likte han tydeligvis, sikkert ikke ofte folk fra det spennende utland ville forevige ham. En kar fra London spratt opp og ville ta bilde av meg også, med ham og med mitt kamera og slik ble det. Han var ikke store karen denne kineseren, men de er jo heller ikke verdens høyeste i snitt. Men noe smil var det vanskelig å spore. Det går jo ikke an å smile i uniform!
Dette er altså ingen pappfigur, han hadde bare dette ene uttrykket, men til gjengjeld, veldig stolt av uniformen sin, som kanskje var noe stor?
|
Frokost med det rare i Frokosten ble inntatt i nabobygningen. Jeg var i utgangspunktet noe skeptisk men lot det stå til. Her så det jo veldig bra ut da. Mye varmt, men ved nærmere ettersyn var det ikke veldig imponerende. Risen var ok. Det var innslag av gult i den, noe jeg tolket som egg. I tillegg var det hardkokte egg, med blå ring, som var delt i båter. Jeg tok en del av disse og. Noe som lignet soppstuing, men som viste seg antakelig å være eple, smakte ingen av delene, men var slett ikke verst. Agurken så fin ut men smakte ikke agurk. Resten var jeg mer forsiktig med og lot det stort sett ligge i fred. Den store overraskelsen fikk jeg ved bordet da jeg puttet et kvart egg i munnen. I all verden, det knaste?! Jo, faktisk, skallet var på. De hadde ikke tatt av skallet, selv om de hadde delt opp! Slå den! De andre rundt bordet fikk seg en god latter over mitt forskrekkede utbrudd og oppsyn. De fleste av dem hadde ikke spist egg. Det var jo nesten håpløst å skrelle disse eggene nå når de var desimerte på denne måten. I tillegg var de saltet over alle grenser. Jeg ba om et glass vann og måtte jammen bruke mange midler for å gjøre meg forstått. Tydeligvis ikke mange som drikker vann i Kina. Der gikk det på te, kaffe og varmt, vann. Men jeg fikk tilslutt et glass med vann, eller var det? Glasset var hvitt. Men vannet var grått. Isklumpen var synlig som det klareste av de to elementstadiene. Dette kunne jeg bare ikke drikke. Det var ikke sjans i havet. Kunne ikke risikere å dra på meg en skikkelig forgiftning rett før en tretten timers utflukt i det blå. Litt flaut å la være å ta noe også da, etter alt styret for å få dette vannet. Heldigvis er ikke kineserne noen resere i å rydde bordet etter folk, så jag passet på da kelneren så en annen vei, og helte mesteparten av innholdet over i en suppebolle der naboen hadde sittet. Snakket med de andre om dette etterpå og vi kom til at kineserne, som mange andre folk, har problemer med å skaffe seg rent drikkevann. Dermed renser de vannet sitt, og dette skjer for det meste temmelig kjemisk. Uansett, det var enn nok til at jeg styrte unna. Busstur igjen. Med frykt for gjentakelse av gårsdagens rullende badstue var det med noe blandede følelser vi entret bussen, som heller ikke var dagens modell, heller ikke gårsdagens, men dekkene var bra, det sjekket vi. Det bråket og hadde seg nede i maskinrommet da sjåføren fyrte opp, men vi det best å la være å si noe da det kunne avstedkomme diplomatiske forviklinger for alt vi visste. Så kruttet han tilbake mot flyplassen med en hånd på rattet og den andre på hornet. Vi tenkte at nå skulle vi kanskje få se litt av Shanghai, som tross alt har like mange beboere som Australia, 23 millioner. De må jo bo et sted, eller har de gjemt alle for at vi ikke skulle se dem? Eller de oss for den sakens skyld. Vi hadde nok bare skrapt litt i utkanten av denne byen, for da vi endelig var i luften, etter en halvtimes trafikkproblemer på avgangsstripa, fikk vi endelig se byen. Og den var svær. Ikke så store senteret riktignok men et omland som ikke lignet noe. Det var rett og slett enormt. Gjennomgående var det et dryss av kanaler på kryss og tvers. Tydelig at dette var en livsnerve, men det så temmelig brunt. Det var nok der de hadde fylt glasset mitt. Jeg kjente igjen en bygning fra luften som jeg også hadde tatt bilde av fra bussen. Da hadde vi tross alt reist gjennom tettbebygd strøk, men ikke noe mer. Sikkert skummelt om vi hadde sett noe av bygatene, de er sikkert hemmelige. Og nå sitter jeg på flyet og skriver igjen. Tre timer inne i den tretten timer lange turen. Klokka skal tilbake åtte timer i London, for så å stilles en time fram igjen, vel hjemme. Jeg lærer i hvert fall å stille klokka jeg fikk av Philip til jul. Over Russland Nå har vi ca. fem timer igjen av denne turen og vi flyr akkurat nå over Russland. Det har vært noen fantastiske naturopplevelser å se fra flyet. Elver som snirkler seg som kunstverk gjennom landskapet, nesten så en ikke tror det er naturlig.
Denne russiske elven får ikke bestemt seg hvor den skal, men vakker er den. Helt utrolig, og det er jo like øde her som i Australia, men mye kaldere. Is og snø så langt øyet rekker.
Kan det være Uralfjellene? Kunne nesten ta på noen av toppene. Vi må være over Sibir. Det har vært en lang dag dette, og lengre skal den bli. Jeg var opp seks i dag tidlig og regner ikke med å være i køya før i ellevetida i kveld. Legger en da til tidsdifferansen så blir det en dag på 23 timer, uten så mye som fnugg av natt. Ikke verst? Clouet nå blir å finne et rimelig hotell i London. Rimelig hotell? He he Det er jammen meg rart. Nå har hele turen gått på skinner fra jeg dro hjemmefra, over halve kloden til undersiden, gjennom seks uker, men da det settes fot på britisk jord igjen så starter det. Tuben fra Heathrow sto stille. Nå var ikke dette det verste som kunne skje, for billetten til fire pund kunne brukes direkte på ekspresstoget som vanligvis koster rundt ti. Et kvarter tok det og det var greit nok, bare synd at det ble fram og tilbake medd drass på tung bag. Bagen hadde lagt på seg betydelig, fra 14,5 til 27 kilo. Her måtte det slankes betydelig. Hotell ble funnet på Paddington, og nå kommer clouet. Et typisk engelsk hotellrom koster altså 80 pund, eller rundt ni hundre kroner. Rommene i Australia var faktisk både bedre og betydelig billigere. For første gang på turen fikk jeg en dusj presentert i et badekar uten forheng. Kan dere tenke dere noe mer britisk? De liker tydeligvis vann over det hele, for selv om engelskmenn heller bader enn dusjer så liker nordmenn å svinge seg litt i dusjen. Jeg ble presentert verdens hittil minste heis på vei opp til rommet. Den var like bred som bagen min og like dyp.
Heisen på hotellet forteller stolt om sin imponerende størrelse. Dette var ikke heisen for klaustrofobiske personer. Den okket og beklaget seg opp til tredje etasje der den pustet ut før den åpnet sikkerhetsdøren, som pussig nok delte seg i to på hver side av midten og svingte, ja, hva tror dere? Innover, helt riktig. Med andre ord, heller ikke noe for storvokste. Jeg tok en tur etter innsjekking for å spise litt og ville ta trappene for liksom å bli litt kjent med hotellet. Det skulle vise seg å bli en klar utfordring. Smale, typisk for engelske hoteller, ganger som snirklet seg rundt om i hotellet, som hadde fire fløyer, som lå i uorganiserte retninger på kryss og tvers, med små nette snublefeller i form av trapper i vilkårlige høyder og retninger. Her skulle en være våken og ha ekstra tålmodighet. Skiltingen var så som så, og jeg tenkte med gru på en brannsituasjon, der heisen, ikke for at den kunne frakte mange likevel, ikke kunne benyttes. Uff og uff. Jeg bemerket min oppdagelse for portieren nede i resepsjonen da jeg, sliten og svett, men full av matlyst endelig fant ned. Han forsto utmerket hva jeg mente og var fullstendig enig. Men så var han fra Slovakia, og det hjalp nok en smule. Operasjon slanking av koffert Etter et utmerket måltid i nærvær av en gjeng nordmenn på fotballtur eller lignende. Fire voksne ledere og en bøling fjortiser av begge utgaver, med tilsvarende lydforurensning, gikk turen tilbake til hotellet for slanking av koffert. Jeg var en smule trøtt og sliten etter 13 timer nonstopp flytur og ute av tid med til sammen 11 timer. Jeg gikk løs på oppgaven med dødsforakt. Her var ingen tid å miste for jeg hadde ikke lyst til å ta denne jobben på morgenen. Alt ble lastet ut og jeg begynte å pakke fra bunnen av. Alle papirer ble gjennomgått og uviktige ble kassert. Bøkene til Philip, innkjøpt på billigsalg i Brisbane ble lagt til side, sammen med en tung reisebok jeg hadde, en hatt og en konfekteske med Macadamiakonfekt av koalatypen. Dette ble lagt i en eske som slovaken i resepsjonen hadde lovet å sende for meg på mandag. Hyggelig fyr. Håndbagasjen ble fylt med tunge ting, slik at vekten ble mer fordelt, og håpet var at de ikke ville finne på å veie denne. Hele operasjonen tok halvannen time.
|
||
|
(Hjem) (Til Site Map)
|
||||
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)