|
Dag 46 - Fra London til Torp - hjemkomsten |
||||
|
Alle bilder som vises i teksten, kan sees i stort format på bildesidene :-) |
||||
| (Flere Bilder) |
Tidlig oppvåkning Noe av det dummeste med å reise i tid, er at en kommer litt ut av søvnrytme. For min del betyr det at jeg våkner midt på natten og har problemer med å sove etter det. Det går seg sikkert fort til. Heldigvis sto jeg tidlig opp i dag, kvart på seks, orket jeg ikke ligge lenger. Flyet hadde avgang ti på elleve og jeg skulle tross alt over halve London og med tog ut til flyplassen som tok 45 minutter. Det første som møtte meg på Paddington var en stengt underground. Den skulle åpne klokka syv og det var jo enda bra. Problemet var bare at mannen som åpnet den sa at det ikke gikk noen tube derfra før senere på dagen. Nok en stående tube altså, britisk punktlighet på sitt aller beste. Jeg som skulle til Liverpool Steet Station, måtte gå til andre enden av komplekset, til spor 16 og ta Circle i stedet. Ja ja, bedre enn ikke noe tog. Nå var bagen betydelig lettere og jeg var faktisk en smule optimistisk med tanke på innsjekking, at det ble en overkommelig ekstraavgift. Innsjekking Turen ut til Stansted gikk helt uten problemer, men det var tydelig at jeg hadde kommet hjem. Selv på en søndag morgen, skar det gjennom med stavangerdialekt som overdøvet det meste. Heldigvis var det ikke mange på toget så det var pusterom, men jeg fikk inntrykk av at de som var der enten var norske eller svenske. De fleste andre holdt vel klokelig munn på denne tiden av døgnet. Så sto jeg der da, ved innsjekkingsskranken og ventet på at fyren foran meg skulle bli ferdig. Ikke akkurat oppløftende da han fektet og bar seg at han ikke kunne betale noen ekstraavgift. Det hele endte med at han tok den ene vesken sin som håndbagasje, i og med at han ikke hadde noen sådan fra før. Amatør, sier nå jeg.
|
Jeg satte min hardt prøvede veske på vektbåndet med en anstrengt mine. Vekten stoppet på 19,5 kilo. Ja ja, tenkte jeg, overkommelig. Så sa jeg til damen, som hadde vært litt brysk tidligere, at det er utrolig hvordan en bag legger på seg etter seks uker i Australia og at jeg håpet hun kunne behandle meg på en varsom måte. Og utrolig nok, jeg slapp noen ekstraavgift. Jeg takket og bukket og sendte henne et takknemlig smil. Jammen meg godt at de har et så nært forhold til Australia ennå, britene, det kom meg til gode nå. Men hun sa, med et smil, at jeg måtte være klar over at det kun var lov å ta med 15 kilo. Flere kilo lettere gikk jeg til sikkerhetskontrollen med et belte fullt av bager med tekniske innretninger i, som fotoapparat, to filmkameraer, telefon og diktafon. Buksen hadde ekstra lommer på lårene og jeg forsto på vaktene at de merket seg at jeg var noe nedlesset, men på en hyggelig og morsom måte. Jeg hadde blant annet stativet til fotoapparatet i den ene lårlommen, og når jeg la den i trauet lurte han på hva i all verden det. Etter opplysning, ropte han over til kameraten og forklarte, ellers blir han bare forfjamset sa han. Vel gjennom var det bare å ta en frokost og vente på en noe forsinket avgang. Også litt typisk for Ryan Air. Første forsinkelse på turen ble altså den siste flighten. Nå er jeg i luften for tiende og siste gang på denne ferien som har blitt akkurat det jeg håpet. Helt fantastisk. Jeg skal forsøke og oppsummere det hele i et avsluttende kapittel, når det hele er over. Takk for følge.
|
||
|
(Hjem) (Til Site Map)
|
||||